Innlegg

Slik forklarer plankomiteens leder avslaget til Øystein Lynum på å få bygge omsorgsbolig

Ove Morten Haugan forklarer hvorfor Øystein Lynum fikk avslag da han ville bygge omsorgsbolig ved gården sin i Verdal.  Foto: Tor Ole Ree

Debatt

Siden komité plan og samfunn for over et år siden behandlet saken til Øystein Lynum om omdisponering og fradeling av 0,85 dekar fulldyrka jord, har det vært mye fokus i det offentlige rom og spesielt i avisa Innherred - på kommunens behandling av saken.

At saker skaper debatt er både forståelig og på mange måter ønskelig. Alle kjenner oppsidene ved denne siden av demokratiet. Det er ikke min intensjon i dette korte innlegget å gå inn i selve saken for å argumentere, bare påpeke at det finnes argumenter både for og i mot en slik dispensasjon som omsøkt – samt at en vekting som ivaretar mange forhold, til ettertanke kan være krevende i sluttenden.

Sigvard Gilstad har et innlegg i Innherred den 11. juli, hvor han bla. etterlyser argumenter for å imøtekomme søknaden. Det er naturligvis argumenter for å komme søker i møte, på samme måte som det er argumenter mot. Avslaget ble for øvrig begrunnet med bl.a. at omdisponeringen er i strid med nasjonal, regional og lokal jordvernstrategi.

Videre at tiltaket er ikke-reversibelt, noe som gjør at dyrkajorda ikke kan tas i bruk igjen. At det handler om kun litt velvilje, er et forhold jeg ikke kjenner meg igjen i fra den politiske behandlingen i alle fall – til det er de indre sammenhenger i saken for mange. Eksempelvis er en fradeling etter jordloven avhengig av at det er gitt tillatelse til omdisponering. At det er flere kriterier som er knyttet til innvilgelse, kan man på den ene siden si er både byråkratisk og lite hensynsfullt. Det er imidlertid et faktum at man må forholde seg til den konkrete utformingen av nevnte jordvernstrategi som foreligger - samt hvilket mulighetsrom man har - før man fra myndighetsutøver sin side gjør de lokale betraktninger og benytter det lokale skjønn. Det er grunn til å presisere nettopp det nasjonale regelverket kommunen har å forholde seg til, noe som ofte underkommuniseres i slike saker.

Et eksempel på en vurdering som er sentral er om jordlovens §9 er innfridd: «Departementet kan i særlege høve gi dispensasjon dersom det etter ei samla vurdering av tilhøva finn at jordbruksinteressene bør vika.» Et sentralt punkt i slike saker, etter min mening. Og man kan fortsette, eks. behovet for kårbolig: Hvor stort er dette, har det endret seg og hvem skal avgjøre det? Og ikke minst, hvilke alternativer finnes? Et innlegg som dette gir ikke rom for utdypende svar og det er heller ikke hensikten. Men igjen: Til ettertanke.

Så ser jeg at Gilstad i sitt innlegg prøver å ramme inn saken rundt en politisk skillelinje, høyresiden versus venstresiden. Drømmer versus likhet, så vidt jeg forstår. Vel, når det gjelder den politiske behandlingen av saken i Verdal kommune så gikk i alle fall ikke synspunktene langs en slik skillelinje og med dette perspektiv. Som vanlig ble muligheter, argumenter og skjønn trukket inn i debatten – men de forskjeller i syn som eksisterte var hverken sterkt ideologisk begrunnet eller veldig forskjellige. Det enstemmige vedtaket sier da også litt i så henseende.

For min egen del vil jeg si at jeg har stor respekt og sympati for innbyggernes opplevelse av kommunens utøvelse av myndighet. Dette gir jeg tilkjenne også i politiske organ, så også i saken til Lynum. Det menneskelige aspektet skal man ikke undervurdere, noe som også har kommet godt frem bl.a. i leserinnlegg. Men jeg synes også at skjønnsvurderingene – sett opp mot mulighetsrommet - i sluttsatsen er vanskelige. For det er ikke til å komme bort i fra at det er en sammensatt sak, lik det eller ikke. Det er viktig at innbyggerne får mulighet til å oppnå siene drømmer, men da innenfor en ramme som fellesskapet har en mest mulig omforent holdning til. Å bevege seg bort fra (eller tone ned) likhetstankegangen, kan være krevende. Ikke dermed sagt at man ikke skal hensynta det individuelle aspektet i hver sak, men lik behandling av like tilfeller står sterkt - også når man eksempelvis gjør en sammenligning kommuner eller fylker i mellom.

Når komitéen konkluderte som den gjorde og landet på sitt vedtak, var det etter en helhetsbetraktning – hvor både ønsket politikk og ikke minst hva som overhodet er mulig å få aksept for hos tilsynsmyndigheten, ble vurdert. Klare og entydige faglig råd lå til grunn for vedtaket. Det er også grunn til å minne om at lokal myndighetsutøvelse ikke foregår i et vakuum. I denne saken var det eksempelvis et klart råd fra overordnet tilsynsmyndighet (fylkesmannen) om at en innvilgelse av søknaden ville bli stoppet. Alternativene ble i realiteten opplevd å være svært få. Politikk handler ikke bare om hva som er ønskelig, men også om hva som er mulig.

Ove Morten Haugan

Leder komité plan og samfunn (Ap)