Marte forteller om sitt Stiklestad: Det er følelser på godt, men også litt vondt. Livet er gjerne det.

Marte Hallem fortalte publikum under olsokdagene om sitt Stiklestad. En tekst hun deler med lokalavisas lesere.  Foto: Øyvind Mahlum

Debatt

Under Olsokdagene var Marte Hallem innleid til programposten «Mitt Stiklestad». Der tok hun med publikum på en vandring i ord og toner på stedet hun er vokst opp på og med. Her er noen av de tankene hun delte med publikum, og nå vil dele med dere lesere av Innherred.

Det er sykkelturer til amfiet på min splitter nye, røde DBS da jeg endelig var så gammel at jeg fikk ta meg en tur på egenhånd. Jeg la i vei med rosa sykkelhjelm som gjorde meg til persona non grata i vennegjengen, men som bidro til at mamma turte slippe meg av gårde for å samle flasker etter Spelet om Heilag Olav.

Mitt Stiklestad er også krone-is på Molåna og cola i glassflaske på varme sommerdager. Det er fortellinger fra mamma og pappa, farfar og morfar om deres glade dager i leikaringen, i koret, som hærmenn eller medlemmer av spelnemnda.

Stiklestad er også gammelskolen og kiosken som sto der før kulturhuset kom, og barneskolen jeg selv gikk på som barn. Det er kjeftamentet til fotballtreneren min som brølte så selv vuku-byggin må ha hørt det, og blikket hans som sa meg at jeg ikke ville få spille stort den kampen heller. Og det er mamma, som modig marsjerte inn på banen og sa hun tok dattera ut av laget hvis det skulle være på dette viset. Kleint for meg den gangen, selvsagt. Stolt av moder’n i dag.

Stiklestad er den første betalte jobben hvor jeg var vakt på en utstilling den sommeren kulturhuset sto der flunkende nytt og staselig, og luktet en herlig blanding av tømmer, beis og betong.

Mitt Stiklestad er gryende forelskelser blant gulnende kornstrå og høye solsikker.  Foto: Øyvind Mahlum

Det er senere sommerjobber som gaid på museet, i utstillingene på kulturhuset og utallige runder i kirka på norsk, engelsk og fransk. Det er kirkemaleri-forskninga konservator Olav Skjevik lot oss sommerhjelpene bedrive, så vi riktig følte oss som drevne kunstforskere der vi bladde i gamle bøler og artikler. Og det er jobben som formidler og skuespiller i Gårdimillom og Trua skifter ansikt inne i Borggården.

Stiklestad er egne år på scenen i Spelet om Heilag Olav. Og den mosegrønne kjolen jeg dansa i som også min mor hadde dansa i, og som min egen datter senere har dansa i på den samme grønne grasvollen, i det samme spelet som vi alle elsker å snakke om og irritere oss over, år etter år etter år.

Det er gryende forelskelser blant gulnende kornstrå og høye solsikker. Nattbad i Hagasvingen. Dans og vømmølsang i scene nattetimer på en eller annen låve. Forelskelser som aldri skulle bli til noe mer, og forelskelser som varte natta og dagen ut, og helt fram til ekteskap, tre barn og 22 års samliv.

Men Stiklestad er også litt såre minner. Det er følelsen av å måtte gi avkall på deltagelse i leikaringen da sommerjobben nede på kulturhuset krevde det. Stikket i brystet da du så kjæresten din og de andre ungdommene ha det gøy oppe i bakken, mens du selv ikke fikk lov til å delta fordi du enten skulle jobbe eller var nyoperert den sommeren. Og det å se skuffelsen til egne barn når de ikke får plass på scenen som gårdsfolk eller i ringen, fordi det er mange som vil, og det er blitt et svært trangt nåløye å komme gjennom.

Stiklestad for meg i dag er å følge ungene i deres aktiviteter der oppe, og samarbeid med Stiklestad Nasjonale Kultursenter gjennom manusskriving på Arvesølvet, Peregrino og Rig-Sturla, samt andre teaterproduksjoner vi har gjennomført der oppe.  Foto: Øyvind Mahlum

Stiklestad for meg er ikke minst Styggdalspelet. Hvor jeg for første gang fikk prøve meg på en replikk, og hvor Martin Hynne rula scenen som Peder Styggdal i ti strake sesonger. Det er det tuperte håret vi som husmannsunger gjerne ville ha mer og mer bustete og skittent for hver forestilling som gikk. Slik skapte vi oss vårt eget lille Les Miserables hvor vi barna spilte hovedrollene.

Det er minnet av at jeg om min venninne Sigrid sitter i andre etasje på husmannsstua og venter på vår tur til å gå på scenen, men nesten holder på å glemme det fordi det sitter en usannsynlig kjekk utgave av Rasmus Rohde i amfiet. Han er til og med stesønn til Hans Rotmo, og ligner dessuten ganske mye på Petter i Midt i Smørøyet.

Stiklestad for meg i dag er å følge ungene i deres aktiviteter der oppe, og samarbeid med Stiklestad Nasjonale Kultursenter gjennom manusskriving på Arvesølvet, Peregrino og Rig-Sturla, samt andre teaterproduksjoner vi har gjennomført der oppe.

Det er dessuten et glass vin eller tre i sene pubtimer, og det er privilegiet av å komme dit som turist og ikke ha ansvar for noe som helst. Når man jobber med kultur resten av året, er akkurat den følelsen uvurderlig. Og det er selvsagt å få sett årets utgave av Spelet, for slik å kunne følge utviklingen gjennom alle år.

Stiklestad for meg er så mye. Det har vært en del av meg helt siden jeg var lita og ble døpt i Stiklestad kirke, til tross for at min far egentlig ikke ville at hans barn skulle døpes i det hele tatt.  Foto: Øyvind Mahlum

Stiklestad for meg er så mye. Det har vært en del av meg helt siden jeg var lita og ble døpt i Stiklestad kirke, til tross for at min far egentlig ikke ville at hans barn skulle døpes i det hele tatt. Kompromisset vil jeg tro var at det i så fall måtte skje på stedet han også hadde et nært forhold til, i kirka hans far en gang var kirketjener i.

Stiklestad er følelser på godt, men også litt vondt. Livet er gjerne det. Og Stiklestad har vært en sentral del av livet mitt hele veien. Jeg er fremdeles veldig glad i stedet, og slik tror jeg det er for mange av oss, og for mange av dem som fortsatt vokser opp i denne arven. Så lenge det er slik, vil det fortsette å utvikle seg fram mot tusenårsjubileet i 2030, og lenge etter det.

Marte juli 2019


Vi snakker om Spelet om Heilag Olav som var i vækka som va. Bare ti tusen publikum så årets spel. «SNK underkommuniserer spelet i sin markedsføring», mener spelveteranen Leif Johannes Sagen. Han møter SNK-direktør Anne Marit Mevassvik i ukas podkast.