Om jeg ville ha deltatt? Nei, fri og bevare meg.

Siv Meyer er deltaker i realityserien Ex on the Beach. Det kunne Rune Prestrud Mahlum ikke tenkt seg.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Debatt

Jeg har så vidt vært innom og sett på enkelte episoder av såkalte reality-serier; Paradise Hotel, Ex On The Beach, …. Det er til tider underholdende, og det hender at jeg ler. Og enda oftere tenker jeg at dette er kleint. Når jeg spør meg selv om jeg ville ha deltatt, er jeg glad får å høre min «indre stemme» si: nei, fri og bevare meg. Det er mulig jeg er sjenert, eller at jeg ikke har så stor tro på meg selv, …. Men jeg tror det handler mest om at den verden som skapes der inne i skjermen, er for liten.

Det er sol og strandliv. Det er vakre kropper, eller kropper som er gjort fine nok. Det er luksushotell og fri bar. Det er limousiner og fine klær. Det kunne vært greit for en privat ferie, … men med kamera-menn i hælene døgnet rundt? Jeg vet ikke.

Enkelte serier er nøye regissert, med hvem som skal sove på rom med hvem, og noen skal ut. Intriger er god underholdning, så hvis ikke deltagerne klarer å erte på seg fiender og hat, legges det inn i regien. Og enkelte deltagere får spesielt oppgaven med å lage kvalm. Dette er «reality» – eller virkelighet, som vi sier på norsk.

Jeg stusser på bruken av ordet reality.

Er det virkelighet, det som utspiller seg på skjermen?

En 19 år gammel norsk gutt lever et normalt og virkelig liv, i en småby en eller annen plass i Norge. Her kjenner naboene ham og kjøpmannen hilser på ham når han er innom og handler for bestemora si som bor i sokkelen hos dem. Klassekameratene kjenner ham fra fotballbanen. Jentene som er ett og to år yngre har sett på ham siden ungdomsskolen; noen liker ham og noen ville valgt en annen. Han bor fortsatt hjemme men synes at foreldre bestemmer for mye. Søsknene kjenner hans gode og dårlige sider, men elsker ham og stiller alltid opp for ham.

Han vet ikke om han skal takke ja til studieplass på lærerhøyskolen i nærmeste storby eller om han skal ta et friår og jobbe i fiskemottaket der onkelen er leder på lageret.

Han skriver et brev. Og tre måneder senere setter han seg på et fly til syden, med påspanderte flybilletter og deltagerbevis for et realityprogram, …. og skal leve i en konstruert virkelighet for et uvisst antall uker, med åpen retur. Det kommer jo an på hvor lenge han får være med i «virkeligheten», før han må hjem til virkeligheten.

For meg er virkeligheten noe annet enn å leve i feriemodus. Å leve er å være knyttet sammen med de som vi har rundt oss; store og små kropper, stygge og vakre mennesker, snille og slemme folk, de perfekte og de andre – om det er mulig å sortere slik. De mennesker vi lever ved siden av, bor sammen med, er i familie med, de vi går i klasse med, de som er på samme arbeidsplass – det er de virkelige menneskene som jeg og du er satt til å leve sammen med. Det er mer enn nok å bryne seg på – og det er mer enn nok av kjærlighet å finne mellom oss som hører sammen i de fellesskap og samfunn vi faktisk lever i. Og det er de menneskene jeg og du skal vokse og modnes ved siden av. Og ikke minst; det er overfor disse nære menneskene vi kan fremstå som hele mennesker, og ikke som en regissert figur med en skapt «image» i en fiktiv virkelighet.

Som prest leder jeg ofte begravelser, - og får høre mange livsfortellinger. Da kommer de gode historiene frem, både de såre og de morsomme fortellingene om et menneske som har satt sine fotspor i familie og venners liv. Det kjennes riktig når hele bildet av personen som er gått bort kommer frem, både de sterke og de svake sidene – om vi kan bruke slike ord på det. Da blir det en ekte avskjed, vakker og sann. Når vi skal ta avskjed med et menneske er det hele dette menneskets liv som er over, - også de opplevelsene og tingene som «gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto», slik Erik Bye så flott sang det, på slutten av sitt liv. Han skjønte og satte ord på noe av hva et helt og virkelig liv er.

«Jeg synger meg en blå, blå salme

og takker for all grøde som ble min.

For lyse døgn, for barneskritt i tunet

og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.

Men òg for våkenetter

som aldri unte ro

men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto.

Da synger jeg min salme.»

Hva er det som hindrer oss i å være hele og virkelige mennesker, - akkurat som vi er, på godt og ondt, og møte hverandre som det?

Rune Prestrud Mahlum

Sokneprest i Ytterøy og Okkenhaug