Livssyn

Prostipresten: – Kirken har en lang og vond historie overfor mennesker som faller utenfor A4-livet

Prostiprest Beate Iren Lerdahl er uenig med prosten i Stiklestad som har gjort det klart at han ikke vil delta i Pride. Foto: NTB scanpix 

Debatt

Som prest har jeg mange ganger vært skikkelig flau med tanke på hvilken rolle kirka har tatt overfor mennesker som faller utenfor A4-livet. Særlig i forhold som har med samliv og seksualitet å gjøre. Vi kan nevne i fleng; diskriminering av barn født utenfor ekteskap i forbindelse med dåp – med ditto stigmatisering av kvinnene som ville døpe barna sine, nattverds-nekt av samme grunn, nei til gjengifte i forbindelse med skilsmisse, diskriminering av samboere i forbindelse med kirkelige verv eller ansettelser. Kirken har en lang og vond historie på dette feltet – og mye å be om unnskyldning for. I dette perspektivet er det faktisk et aldri så lite Guds under at kirken fremdeles har den oppslutningen som den har.

Og det fortsetter. I våre dager er det kirka sitt forhold til LGBT-personer som er den aktuelle saken. Men her har det også skjedd mye positivt. Takket være en folkelig mobilisering gjennom organisasjonen «Åpen folkekirke», som stilte egne lister, fikk vi gjennom kirkevalget for 4 år sikret flertall for en samkjønnet vigselsliturgi. Nå kan alle uansett legning gifte seg i kirka. Og det var jammen meg på tide! De senere år har kirken rundt omkring i landet mobilisert og deltatt i en rekke Pride -parader under banneret «Kirken på Pride».


Jeg registrerer at prost i Stiklestad prosti, Gustav Danielsen, på spalteplass her i avisen reserverer seg mot å delta med bakgrunn i at arrangøren FRI bla. står for et ikke-monogamt familiesyn. Ut fra et kristent syn på kjærlighet og samliv, er det lett å være enig i prostens monogame familiesyn, men jeg er uenig i konklusjonen om ikke å delta. Med den lange og stygge historien kirken bærer på i møte med mennesker med en annen seksualitet enn den heteronormative, er det nettopp et poeng å delta - med presteskjorta på! Når vi viser vår støtte og deltar i parader og støttemarkeringer i samfunnet ellers, det være seg 1. mai tog eller andre demonstrasjoner, er det jo ikke fordi vi nødvendigvis er enige i ett og alt som arrangøren står for, men fordi det finnes et overordnet tema eller banner som vi stiller oss bak. For meg er dette temaet: Retten til å elske. Biskop emeritus Tor Singsaas sier det slik etter å ha deltatt på Regnbuemessen i Vår Frue kirke i forbindelse med Trondheim Pride sist helg: «Jeg utfordres derfor til å ha mot til å reise meg i protest mot alle som i ord og handling nekter homofile og lesbiske retten til å leve ut sin kjærlighet. Det er ingen kvalitativ forskjell på en heterofil og en homofil kjærlighet. All kjærlighet har sitt opphav og sin kilde i Gud». Tydeligere kan det ikke sies.

Jeg deltar i Pride fordi jeg tror på dette. Og fordi biskopen i Nidaros, Herborg Finnset, har oppfordret alle prestene til å støtte opp om det. Jeg vil gjerne vise at det ikke er noe A-lag eller B-lag når det kommer til spørsmålet om kjærlighet. Heller ikke i kirken. Som prest og sjelesørger gjennom mange år, sitter jeg med alt for mange historier som jeg ikke lenger kan tie om.

Jeg vet noe om skammen mennesker fremdeles bærer på, fordi de har følelser som går på tvers av det som familie, kirke og samfunn forventer av dem. Vi kan ikke tåle det – at unge mennesker helt ned i konfirmasjonsalderen velger å ta sitt eget liv heller enn å akseptere disse følelsene. Derfor trenger vi Pride. For å løfte fram mangfoldet og minne hverandre om at det er lov å være som du er og føle det du føler. Det er ikke noe feil med deg og følelsene dine. Du er akkurat som du skal være. Skeiv eller skakk eller straight eller homo eller hetero. Vær stolt, vær glad for at du er deg. Hiv skammen over bord! Som jeg prøver å fortelle konfirmantene mine: Det var faktisk ikke en tabbe Gud gjorde da han skapte deg. Du er skapt og elsket av Gud – sånn som du er.

Heldigvis er kirken større enn meningene til den enkelte prest eller prost. Da kirkens øverste folkevalgte leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, tok fatt på sin nåværende lederperiode i 2016, sa hun noe viktig til Kirkemøtet fra talerstolen i Trondheim: «Vi må bli flinkere på rosa kompetanse». Hun forklarte at rosa kompetanse handler om å lytte til mennesker som har en annen erfaring med kjønn og identitet enn flertallet av oss har. Uten å bli redde. Uten å fordømme. Uten å kunne lene seg til Bibelen. For det står ikke noe om rosa kompetanse der. Ei heller om seksuell identitet.

Men det står mye i Bibelen som er relevant i denne sammenhengen. Vi trenger ikke lese mye i Det nye testamente før vi oppdager det; at Jesus åpner dører og slipper mennesker inn. Og han har et spesielt øye for dem som blir stengt ute av fellesskapet i sin tid av forskjellige religiøse og sosiale årsaker. Skulle det ikke ringe noen bjeller her? Jesus viste oss noen verdier som vi skal møte hverandre med. Han opphevet skillet mellom innenfor og utenfor. For Jesus var alle mennesker innenfor. Han viste oss at kjærligheten er størst av alt når han åpnet dørene for dem som den religiøse eliten hadde stengt ute; reiste dem opp, gav dem livskrafta, menneskeverdet og sjølrespekten tilbake.

Jeg ønsker meg en kirke som følger Jesus eksempel. En kirke som våger å ta inn over seg livets kompleksitet og som slutter å fordømme. En kirke som er modig nok og ydmyk nok til å innrømme at det ikke fins bokstavelige svar eller tydelige oppskrifter på alle livets forhold i Den hellige Skrift. Det er derfor vi har fått fornuften og samvittigheten – lagt ned av Vårherre i hvert enkelt menneske for at vi skal lytte, føle og tenke selv. Og fremfor alt har vi fått nestekjærligheten som den rettesnor vi skal leve etter. Happy Pride!

Beate Iren Lerdahl

Pt. prostiprest i Stiklestad