Dagens leder

Vi må ikke bare gi tid, vi må kreve handling

Anja Helland 

Debatt

Denne uka er verdensdagen for psykisk helse behørig markert, både via arrangementer, media og sosiale medier. Med det formål å rette fokus på vår psykiske helse, som er det som gjør oss i stand til å være den vi er og takle hverdagen, som Mental helse selv sier om dagen.

Årets tema var som kjent «Gi tid», og kampanjen i år oppfordret oss alle til å bruke tiden på å gjøre ting som er godt for den psykiske helsen. Og med det også å gi av vår tid til andre.

Og det er veldig bra. Det er viktig at vi engasjerer oss i dem rundt oss.

Men vi må passe oss for å ikke gjøre dette kun til en individuell oppgave. Å ha en slik dag kan også gi en anledning til å sette fokus på strukturelle forhold og politiske veivalg, ikke bare på enkeltindividet. Får de som sliter nok og riktig hjelp? Hvorfor er det så mange som tar livet av seg hvert år? Kunne vi gjort mer? Kunne vi gjort noe annerledes?

Trengs et løft. For noen uker siden hadde vi en sak om en ung mann som har mistet sin mor i selvmord. Han etterlyste mer konkrete tiltak innenfor psykisk helsevern. Mer konkret oppfølging fra politikere, ikke bare prat. Vi trenger ikke gå lengre enn til eget sykehus, hvor det nye psykiatribygget ble åpnet med brask og bram av helseministeren i fjor, og hvor det kort tid senere ble klart at det ikke ble noe av den forventede åpningen av alderspsykiatrisk døgnpost, fordi rammebetingelsene plutselig endret seg.

En bekjent skrev en tankevekkende tekst på facebook i anledning dagen denne uka, som jeg har fått lov til å gjengi: «I 2015 tok pappa sitt eget liv. Samme året var det også 592 andre mennesker som døde av selvmord. Det anslås at 10 ganger så mange forsøker å ta sitt eget liv hvert år. Til sammenligning døde 136 av trafikkulykker eller transportulykker samme året. Selvmord er et enormt samfunnsproblem. Helsevesenet har en oppgave å gjøre, vi erfarer store mangler for å hjelpe denne gruppen. Hvis pappa hadde fått like rask og ultraprofesjonell hjelp på linje med da han fikk hjerteinfarkt, hadde nok situasjonen vært en annen, fortsatt er det stort sprik mellom somatikk og psykiatri.»

Vi har en god vei å gå før vi kommer dit.