Har oljepengene gått oss til hodet?

Vi kaster og forbruker så mye av ting og tang at vår klode snart ikke orker dette kjøret, skriver dagens spaltist.  Foto: Heiko Junge / NTB Scapix

Debatt

Når jeg tenker tilbake på min bestefar som satt i stolen sin og nøt sin pensjonisttilværelse, er det ett blikk tilbake inn en verden som ikke lenger finnes. Han satt der og sparket etter katten, og dro henne litt i rompa til stor forargelse for bestemor som liret ut av seg sine gloser som ikke skremte bestefar i det hele tatt. De hadde levd et liv der fattigdom og strev var framtredende helt fram til de ble alderspensjonister.

Men selv om de fikk bedre råd forandret ikke bestefar sine vaner. Fikk han kjøttkake til middag og en tebrødstang til kaffen, ja da var han såre fornøyd. Da har jeg selvsagt glemt den grønne snusen. Uten den var dagen mislykket.

Han var nøysom i sin bruk av penger, og forsiktig med bruk av store ord. Bestefar var en mann av datidens Norge og da snakker vi om ca. 1965 og utover

Tenk om vi hadde hatt litt av denne nøysomheten i oss som bestefar hadde – nå i dag. Hvis jeg nå hadde gått 50 år tilbake i tid og skulle ha forklart han hvordan vi lever i dag hadde han aldri trodd meg. Fortellingen om menneskene i Norge som i 2019 er blitt så rike at jorden ikke tåler vår måte å leve på, hadde vært uforståelig for en mann som aldri hadde råd til en egen hest på den lille gården oppe mot skogkanten.

Da bestemor ytret ønske om at hun ville skrive etter et eller annet fra en katalog sa bestefar alltid: Først må vi betale «det vi e skylli» dvs. betale på lån, så må vi ha mat og så kan du kjøpe deg noe hvis det er noe igjen.

Det er vel ikke helt den samme prioriteringen fra folk i dag. Først så låner vi noen kroner, sa drar vi til Syden, og så får vi utsettelse på banklånet. Hva har disse 50 årene gjort med oss nordmenn? Fra å være et folkeferd preget av nøysomhet og forsiktighet, er vi i dag blitt et av verdens rikeste og egoistiske folk. T.o.m. svenskene synes vi er blitt noen bortskjemte bleier. Da vi var barn sto vi ved veien og beundret de svenske bilene. Det var vel ikke fritt for at vi syntes svenskene var «karåt» i sin omgang med penger. Har vi som er etterkommere fra dette nøysomme folkeslaget ikke tålt å få penger mellom hendene. Fra bestefar som ikke hadde råd til å kjøpe hest, til dagens arbeidsfolk som bygger hus for 4–5 millioner er det bare 50 -60 år.

Hvordan er det mulig for et land å forandres så mye på så kort tid? Oljerikdommen i Norge er blitt fordelt på hele befolkningen i motsetning til hva vi ser i golfstatene. Dette har vært en fantastisk reise for Norge og menneskene her. Mitt spørsmål er om det etter hvert begynner å bli et problem at vi er så mye rikere enn våre naboer i våre naboland. Gjør dette noe med oss? Har vi fjernet oss så mye fra bestefar sin tankegang at vi begynner å bli et problem for oss selv?

Hvilke drømmer hadde bestemor og bestefar i mellomkrigstidens Norge? Vanskelig å si, men å være økonomisk uavhengig sto nok høyt. Å Ikke stå i gjeld til noen verken i arbeid eller i penger var viktig. Når vi hører om drømmene til unge folk i dag handler det stort sett om å kjøpe seg nye dyre ting. Vi kaster og forbruker så mye av ting og tang at vår klode snart ikke orker dette kjøret. Vi låner til daglige forbruksvarer, og kaster det helt brukbare gamle bare for at vi vil ha noe nytt. Klær er blitt den store kastevaren.

Vadmelsbuksa til bestefar var nok i bruk i 20 år. Ei bot her og ei bot der, men pytt det ble jo moderne etter hvert.

I Vukuhallen ligger det dunger av flotte sportsklær som ikke blir hentet. Ingen bryr seg om sko og klær til en formue. Kan dette bortskjemte folkeslaget fortsette sånn? Det er jo vi som er foreldre og besteforeldre i dag som er skyld i dette uføret. Det er vi som har krevd mer i lønn, det er vi som har krevd lavere skatter, det er vi som har krevd å ta del i oljerikdommen uten å tenke på følgene. Så har vi lært bort dette til våre barn som om det er dette som er meningen med livet-det å forbruke.

Det verste med forbrukssamfunnet er måten det har forandret oss mennesker på disse 50 årene. Før gikk vi på besøk til hverandre og møttes for å hjelpe til når noen trengte det. I dag har alle nok med sitt. Vi treffes jo nesten ikke hjemme hos hverandre lenger i frykt for at det er for lenge siden vi byttet sofa, eller at kjøkkeninnredningen er for gammel? Så kan jo flatskjermen være for liten til kveldens Liverpoolkamp osv.

Er det mulig å stoppe denne utviklingen eller i det minste bremse den litt? Jeg er faktisk litt mer optimistisk nå enn for bare 1 år siden. Klimakrisen er i ferd med å sette fokuset på det vanvittige forbrukersamfunnet. Det beste med det hele er at det er ungdommen som er i førersetet. Den nye 19 generasjonen er i ferd med å overta der 68 generasjonen mislyktes. Å kunne overlevere kloden i samme stand som da vi kom til verden må bli det store målet for alle mennesker. Så er det sikkert mange utfordringer som må til for å komme dit, men vi må finne tilbake til litt av verdiene som våre besteforeldre hadde. Nøysomhet blir et viktig ord inn i de neste årene.

Kanskje er det best at bestefar ikke lever lenger. Jeg tror han hadde forundret seg over dette samfunnet vi har i dag. Kjøttkaker hadde han nok fått mer enn nok av, men det aller verste for han ville nok vært at den grønne snusen er borte fra butikkene.

Ha en fortreffelig helg! Hva med et overraskende besøk hos naboen uten å ringe på i forveien?

Odd Helge Roksvåg

Kulturarbeider og daglig leder i Premieskapet