Innlegg

Hasardspill med Spelet: – Det blir som å sette familiegården som innsats i et dunkelt pokerlag

Jannik Johansson.  Foto: Marte Skjesol

Debatt

Det har vært en del bråk på og rundt Stiklestad den siste tida. Det er ikke så rart med tanke på SNK-styrets mer eller mindre akrobatiske utspill om spel-pause neste år for å spare penger.

Uavhengig av utfallet av forslaget, er det sannsynligvis symptomatisk for en bekymringsverdig trend når det kommer til holdningene i administrasjonen på Stiklestad. En kan ta utspillet for god fisk, altså at dette er en handlingsplan som kulturhuset anser som legitim med ønske om å ro seg i land i det økonomiske stryket de finner seg selv i. Resultatet av dette er naturligvis et haglskur av kritikk fra ulike hold. Det er ødeleggende for frivilligheten og Stiklestads omdømme nevnes det.

Leif Johannes Sagen spekulerer på om forslaget også kan tolkes som et utklekket og taktisk rop om hjelp, der målet er å sette oppmerksomhet på den relevante økonomiske problemstillingen kulturhuset står ovenfor. Ved å skandalisere situasjonen kan tanken være at det bidrar til investeringsvilje fra kommune og fylkeskommune som eiere.

Det er en «fin» intensjon hvis man skal være litt raus. Men det gjør ikke utspillet mindre problematisk. På mange måter er det faktisk verre.

Spelet om Heilag Olav ble som kjent skjenket til innbyggerne i Verdal av Olav Gullvåg i 1954. Sett i lys av den lange Speltradisjonen som vokste fram i kjølvannet av denne gaven, har verdalingene et personlig og følelsesladet eierskap til denne arven. Men dette forholdet går også utover subjektive opplevelser og følelser knyttet til Spelet.

Befolkningen har investert utallige timer med tid og krefter for å bygge og utvikle institusjonen Spelet. Dette gjelder både frivillige, profesjonelle, publikum, spesielt interesserte og befolkningen for øvrig. Fordi det er en gave vi verdsetter høyt. Det er rett og slett verdalingenes arvesølv det er snakk om.

Spelet er nemlig mer enn et teater. Jeg har ikke vært med på Spelet fra jeg kunne gå. Jeg har heller ikke sett hver eneste oppsetning siden jeg ble født. Jeg er ingen spel-ekspert. Men det er nettopp med dette utgangspunktet jeg baserer denne appellen på. Ikke som aktør eller spelinteressert; men heller som en verdaling.

Media er fylt av kritiske røster fra ordfører, politiske partier, aktører og teatermenn. Det er allerede utredet og pekt på hvorfor forslaget i seg selv er destruktivt. Det er et hjerteinfarkt for Stiklestads omdømme, en kjepp i hjulet for den frivillige entusiasmen rundt Spelet og en nakkeknekk for tilliten til SNK. Det pekes også på at en slik løsning er et brudd på den juridiske bindende kontrakten mellom kommune og kulturhus. Andre deler historier om Spelets betydning for deres personlige utvikling.

Likevel er utspillet først og fremst respektløst mot befolkningen og dens eierskap til Spelet. Kulturhuset er riktignok forvalter av denne arven, men dette er bare en økt oppfordring til varsom framferd når det gjelder behandlingen av olsok som institusjon.

Det er legitimt å lufte kontroversielle løsninger på det dalende publikumsoppmøtet på Stiklestad. Likevel er det respekten til grunnverdiene våre som må avgrense hva som er greit og mindre greit. På dette punktet er det å utsette Spelet på dette viset i taktisk øyemed DIREKTE LIKESTILT med å sette familiegården som innsats i et dunkelt pokerlag. Dette er uavhengig av konsekvensene etter, intensjonen bak eller utfallet av saken. Det vitner om en svak rolleforståelse fra SNK-styret.

SNK forvalter verdalingenes, men også nordmenn for øvrig sin kulturelle arv. Da gjelder det å kjenne sin plass.