NAV skandalen synliggjør at EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale

Logobilde Stein Aamdal 

Debatt

Da Stortinget i 1994 sa ja til EØS-avtalen sa det ja til EU’s fire «friheter»: Fri bevegelse av kapital over landegrensene, fri bevegelse av tjenester over landegrensene, fri bevegelse av varer over landegrensene og fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene.

Hvis man ved å flytte mellom Norge og et annet land i EU, mister sosiale rettigheter, flytter man ikke fritt. Dette ble konsekvensen allerede da Stortinget vedtok EØS-avtalen i 1994. Men det passet kanskje ikke EU-tilhengerne å fortelle det norske folket at slik er EØS-retten.

EØS-avtalen forutsetter at Stortinget fjerner alle norske lover og reguleringer som utenlandske firma oppfatter som hindringer for fri flyt av arbeidskraft. Så lenge staten hadde monopol på arbeidsformidling var det mulig for fagbevegelsen å opprettholde kontroll sammen med myndighetene. Slik er det ikke lengre.

Det som kom i 2012 var ikke en ny lov, men en presisering av EU’s grunnlov. Fordi medlemslandene i EU og EØS-landene ikke raskt nok tilpasser sine nasjonale lover til grunntanken om ett stort marked uten nasjonale regler, kommer det og kommer til å komme stadig mer detaljerte presiseringer for å tvinge gjennom at EU-retten skal stå over alle nasjonalstatene.

De som tviholder på EØS-avtalen ønsker å tenne mange bål nå slik at røyken skal legge seg over det faktum at EØS-avtalen er langt mer enn en handelsavtale. Den fratar Stortinget retten til å vedta lover som bestemmer vilkårene for ytelser fra folketrygden.

Stein Aamdal