Sjøgata Brygge: – Alle synes å ignorere de som denne saken virkelig har betydning for

Debatt

Dette er et stort og sentralt beliggende byggeprosjekt, og det er selvfølgelig å forvente at den slags skaper debatt, men det er sider ved denne debatten en virkelig kan undres over.

Mange innlegg preges av heller pompøse ord og vendinger: «Kulturarven som resurs for å styrke kvaliteten… - historisk sjel og kulturminnekvaliteter – helhetlig planlegging og kunnskapsbasert forvaltning – kulturhistoriske verdier» osv.

Romslig med svulstige ord og formuleringer her, og selv om det er i beste mening er det nå like fullt heller diffust hvordan dette best kan påvirke utformingen av et nybygg?

En mere særegen side av debatten er at det kan synes for at det er mange som har fått det for seg at utbyggerne er tildelt for stor makt, og for riktig å sette dette skapet på plass presterte PUK (Plan- og utviklingskomiteen) i siste møte å fatte et vedtak som i sin ytterste konsekvens kan sette hele prosjektet i fare.

Dette vedtaket blir hyllet som prinsipielt meget viktig, og det angivelig av den grunn at det viser klart hvem som bestemmer. Vedtaket ble følgelig lovprist både av Trønder-Avisas kommentator Johan Prestvik og Innherreds redaktør Roger Rein. Og hva er nå dette for argumentasjon? Det har da aldri vært noen som helst tvil om hvem som bestemmer i reguleringssaker: Det er politikerne via kommunestyret! (Her burde man kanskje heller diskutere om det ikke er for mange instanser som besitter såkalt innsigelsesrett (veto)?)

Typisk for hele debatten er at alle synes å fullstendig ignorere de som denne saken virkelig har betydning for, nemlig potensielle kjøpere/leietakere av leilighetene.

Utbyggerne har selvfølgelig helt andre holdninger til dette: For dem representerer kjøperne selve markedet, og det eneste som kan forsvare et slikt prosjekt er at en klarer å fremskaffe leiligheter som, ut i fra sin beliggenhet og beskaffenhet, kundene er villig til å betale for.

(You can't fight the market.)

Utbyggerens kommersielle interesser for øvrig (som tross alt har dette som levebrød), kan enkelt oppsummeres i en setning: Ett prosjekt er kun av interesse dersom en har grunn til å tro at det vil medføre større inntekter enn utgifter. (Dette er selve fundamentet for all næringsvirksomhet.) Ut i fra dette burde det være enkelt å trekke en åpenbar konklusjon:

En reguleringsplan som ikke ivaretar de kommersielle interessene er helt meningsløs, for den vil ikke føre til noe som helst. Politikerne i Levanger burde ha de beste forutsetninger for å forstå dette, etter som en her ikke trenger å gå langt for å finne bevis på denne påstanden, det holder å rusle bort til havneområdet. Det er vel nå snart 15 år siden en der vedtok, under store ovasjoner, en heller håpløs plan, og siden den gang har det vel knapt skjedd noe som helst? (Vel, ikke helt sant: Helt i samsvar med planen er vaskeriet nedlagt, men jeg har ikke registrert noen som ønsker å ta æren for akkurat det?)

Ser at PUK-leder Bjørg Boneng tror at nye aktører står klar dersom prosjektet nå stopper opp, men den teorien vil jeg advare imot. Her bør en ha i mente at Levanger allerede har et meget frynsete rykte blant investorer med hensyn til politisk påregnelig het, og i praksis betyr det at dersom Stiklestad Eiendom nå må kaste kortene, blir det å oppfatte som Rødt Flagg (faresignal). Man kaster ikke gode penger etter dårlige.

Som saken nå fremstår, er det en overhengende fare for at en i praksis «freder» området som det foreligger for årtier, og det med bygninger som ikke er i bruk og som det knapt vil være motivering engang for å vedlikeholde. I følge eget utsagn kan Boneng leve godt med dette, men hva med Levanger for øvrig?

Det hjelper svært lite med «…tydelige politiske fotavtrykk i samsvar med Byantikvarens og fylkeskommunens kulturminnefaglige vurderinger» dersom den slags ruinerer økonomien i prosjektet.

Det store spørsmålet blir da om det er denne form for «byutvikling» den nye posisjonen, med ordfører Anita Ravlo Sand i spissen, ønsker seg!?

Sigvard K Gilstad