«At denne viktige saken skal gjemmes bort fra åpen lokalpolitisk debatt er ganske ufattelig»

Det er ytterst få norske fredninger av samme slag som her i Levanger. Trehusbyen er derfor et kulturminne både av lokal, nasjonal og internasjonal interesse, skriver Sverre Krüger. 

Debatt

Elefanter og kjempehjorter i trehusbyen

Vi hører ofte om elefanten i rommet – usynlig til stede – men tross sin størrelse umulig å overse. Den legger føringer for hva som skal tenkes, sies og besluttes, og den tar gjerne så stor plass at den kaster skygge over hva andre måtte mene.

Mange mytologier har slike fortellinger og metaforer – om usynlige elefanter og andre slags vesener som dominerer rommet både i den private og offentlige debatt.

Men vi hører lite om kjempehjorten, som vår egen filosof, fjellklatrer og humorist Peter Wessel Zapffe skriver om. Kjempehjorten – som med evolusjonens hjelp hadde sikret seg det største geviret i flokken. Etterhvert ble geviret så stort og tungt at den alltid så brunstige kjempehjorten ikke klarte å løfte hodet. Da alfa-hannen skulle manøvrere seg gjennom krattskogen, ble den rett og slett stående fast med sitt prangende gevir. Den bød seg fram ved de store anledninger, men rotet det ordentlig til i hverdagen.

Der fins en kjempehjort i mange slags rom – også i små sjarmerende bymiljøer. Levanger kommune har, som en av få norske kommuner, fått en nådegave fra det offentlige – et fredet trehusmiljø – med bygninger i en framtidsrettet og menneskelig skala. Et viktig samfunnsoppdrag å forvalte for framtidas generasjoner - for vi står alle på skuldrene til de som var her før oss. Og den som behersker fortida, behersker nå-tida. Slik den som har grep om nå-tida, har taket på hvordan framtida vil bli.

Trehusbebyggelsen i Levanger sentrum har ifølge både tidligere riksantikvar Jørn Holme og nåværende Hanna Geiran muligheter i seg til å bli en både nasjonal og internasjonal attraksjon slik Røros har er blitt – med fargerike gatemiljøer, fasader og levende bakgårder. Alt innenfor ei autentisk by- og bygningshistorie gjennom flere hundre år.

Bergverksbyen Røros oppe på fjellet er på verdensarvlisten til UNESCO, sammen med bl.a. den kinesiske mur, Venezia, og pyramidene i Egypt. Denne statusen forplikter – ikke bare Røros, men hele nasjonen til å forvalte sine kulturminner på forsvarlig måte. Både de som står på UNESCOs verdensarvliste, og de som regnes for nasjonens fredede kulturminner.

Da Norge ratifiserte UNESCOs Verdensarvkonvensjon 12 mai 1977, forpliktet samtidig landet seg til å ‘ta vare på både nasjonale kultur- og naturminner og steder som står på verdens-arvlista’.

Med andre ord; Som fredet kulturminne står forvaltningen av Trehusbyen Levanger under beskyttelse av både UNESCOs sterke oppfordringer og norske fredningsbestemmelser.

Det er ytterst få norske fredninger av samme slag som her i Levanger. Trehusbyen er derfor et kulturminne både av lokal, nasjonal og internasjonal interesse.

Det er da forunderlig at når Trøndelag Fylkeskommune legger fram ‘Regional plan for kulturminner’, så er ikke Trehusbyen Levanger nevnt med et eneste ord - og når rapporten skal legges fram for kommunens folkevalgte, så ligger den i saksdokumentene inneklemt som referatsak mellom saker om kloakkutslipp og lokale garasjebygg. Viktige saker, i den private og lille skala, men håpløst fortvilt som nasjonalt kulturminneprosjekt.

I en høringsuttalelse fra Levanger kommune påpeker riktignok byantikvar Tove Nordgaard, i en kort og innsiktsfull kommentar, at det vil være viktig med ‘en oversikt over hvilke kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap som er av regional verdi’.

Men at denne viktige saken skal gjemmes bort fra åpen lokalpolitisk debatt er ganske ufattelig. En så stor verdi – med et så stort kulturpotensiale både for lokal nærings-virksomhet, for reiseliv og for bygging av en sunn stedsidentitet.

Det aner meg at der finnes både elefanter og kjempehjorter i dette byrommet. Elefanter – som setter standarder for hva som kan sies og ikke sies, men som likevel holder streng justis med det som skal menes og besluttes.

Og kjempehjorter – som fortsatt lever med forestillingen om at jo større gevir, desto bedre for oss selv og for landskapet rundt oss.

Men det store spørsmålet står ennå ubesvart – hvem er disse usynlige elefantene og disse kronhjortene som fortsatt lar geviret vokse? Hvor finnes de – hvem samtaler de med – hva har de av meninger om hva som skal til for å skape en trehusby med et godt og trygt sosialt miljø og et levende kulturliv?

Sverre Krüger