Innlegg

For oss eldre er dette en trygghet og ikke en trussel

Logobilde Stein Aamdal 

Debatt

Hvorfor framstilles målsettinga om at retten til verdig eldreomsorg skal være uavhengig av postnummer som en trussel mot kommunal sjølråderett?

Under hvilke betingelser blir kravet om likebehandling på tvers av kommunegrenser et krav som begrenser kommunens såkalte handlingsrom?

Med statlig finansiering av eldreomsorgen vil Verdal kommune ikke kunne bruke eldreomsorgspenger til andre kommunale oppgaver. For oss eldre er nok øremerking av midler til eldreomsorg en trygghet og ikke en trussel.

Rådmannen i Verdal anbefaler kommunestyret å si nei til å delta i forsøksprosjekt med bl.a. slik argumentasjon:

Imidlertid mister som tidligere nevnt kommunestyret handlingsrom gjennom at ca. 30 % av kommunens inntekter trekkes ut av inntektssystemet og heller øremerkes til omsorgstjenester. Dette innebærer at om kommunen et år ikke anvender de tildelte midlene, vil ikke disse kunne omprioriteres til andre formål i kommunen, men avsettes til bundne fond.

Det faktum at eldres andel av befolkningen øker tilsier at øremerking av midler til eldreomsorg bør bli en stadig viktigere kampsak for å sikre at trygghet for verdig alderdom blir mest mulig uavhengig av størrelsen på lommeboka.

Rådmannen setter i saksframstillinga eldreomsorg opp mot skole, næring, kultur og samfunn:

Forsøket medfører at finansieringen av helsetjenester blir bundne midler. Dette vil kunne gi en innlåsingseffekt på kommunale prioriteringer, fordi helseområdet i stor grad unntas prioritering. Det innebærer at nedskalering av kommunens drift da i praksis må tas i de andre kommunale tjenestene. Dette vil kunne øke omstillingspresset på oppvekst, næring, samfunn, kultur mv mer enn det som ligger inne i vedtatt økonomiplan for årene 2020-2023. Dette vil være svært krevende i en situasjon der den gjennomgående tendens i økonomiplanen er en sterk nedskalering av kommunale driftsutgifter for å gi rom til nødvendige investeringer.


Den systematiske underbudsjettering av hjemmetjenesten i Verdal er et skremmende eksempel på hva som kan skje når helsetjenestene ikke er bundne midler. På tross av kunnskap om økt behov reduseres aktivitetsnivået. Dette gir grunn til bekymring.

Vi skal sakte med sikkert oppdras til at kommunen ikke kan sikre oss trygghet for verdig alderdom. Vi blir for mange gamle og det blir for dyrt. Derfor prøver de å få oss til å godta at tildelte skattemidler på bakgrunn av alderssammensetning, omfang av demens og andre aldersrelaterte sykdommer og bosettingsmønster blir brukt til andre «gode» formål.

Staten pålegger kommunene nye oppgaver og krever økt kvalitet innenfor de eksisterende trange rammer. I stedet for lojalt å ta på seg ansvaret for stadig flere oppgaver uten nødvendige overføringer må kommunestyrene vise lojalitet overfor egne velgere. Kommunestyret burde si fra til regjeringa at:

  • Det er ikke og har ikke vært rom for skattelette til de rike
  • Milliard-subsidieringa av el-bilene burde vært snudd til statlige overføringer til kommunene

Vi eldre bør hilse velkommen statlig finansiering av eldreomsorgen, men kanskje ikke slik forsøksprosjektet legger opp til.

Å seile under falskt flagg! Retningslinjene legger opp til framtidig stykkprisfinansiering og en form for innsatsstyrt finansiering som åpner for privatisering av kommunale helse og omsorgsoppgaver i stor skala. Det kan skape en svært tydelig og todelt eldreomsorg. Et såkalt fritt valg av kommunal eller privat «utfører/ leverandør» vil bare bli fritt valg for de med god råd og en trussel mot offentlige løsninger.

I vækka som va har det vært kommunestyremøter både i Verdal og Levanger. Hva skjedde der og hva kan vi lese ut av det. Ørin nord, kobolt, Sjøgata og barnehager. Samt en tur ut i verden.


Statlig finansiering av eldreomsorgen kan sikre oss eldre gode offentlige løsninger, hvis finansieringa er forbehold offentlige løsninger og ikke et springbrett for profittdrevet velferd.

Stein Aamdal