Meninger

Solidaritet med de svakeste

Presset på sykehusene er stort i disse koronatider. Hvordan skal man prioritere og hva er riktig prioritering? 

Debatt

Utfra det vi nu vet, The Lancet, Clinical course and risk factors for mortality of adult inpatients with COVID-19 in Wuhan, China: a retrospective cohort study, virker ikke Covid-19 som Spanskesyken i at den tar fortrinnsvis unge liv, slik en mikrobiolog utla det på NRK Dagsrevyen for en tid siden. Hennes forklaring var at det var et umodent immunsystem som gikk bananas og ga opphav til sepsis og systemsvikt, og følgelig død. Nu ser det ut til at denne overreaksjonen i immunsystemet først og fremst rammer oss eldre mennesker, nær sagt heldigvis, og fortrinnsvis de med underliggende sykdommer. «(…)191 patients (135 from Jinyintan Hospital and 56 from Wuhan Pulmonary Hospital) were included in this study, of whom 137 were discharged and 54 died in hospital. 91 (48%) patients had a comorbidity, with hypertension being the most common (58 [30%] patients), followed by diabetes [19%] patients) and coronary heart disease [8%] patients, skriver artikkelforfatterne Fei Zhou, MD, Ting Yu, MD et al i Lancetartikkelen.

Italia har et større antall personer i behov for intensiv behandling enn de har kapasitet til å behandle. Det betyr at man må gjøre som i krig, man allokerer innsatsen der den gir best nytte for flest mulig. Det kalles det utilitaristiske prinsipp. Det innebærer at noen må avvises.

Ny innsikt i hvordan man skal få nest mulig nytte ut av begrensede midler i helsevesenet, ble målbåret av det amerikanske forskerparet Milton Weinstein og William Stason allerede i 1977. De to forskerne hadde slått fast 17 prosent eller 24 millioner amerikanere hadde høyt blodtrykk. Fra før visste Weinstein og Stason at bare en seksdel av befolkningen fikk behandling for høyt blodtrykk, og at så mange som 50 prosent av de med høyt blodtrykk ikke fikk noen behandling for det. Dette gjaldt særlig lavinntektsgrupper og fattige. Hva gjør man med det?

I mange tilfeller var årsaken til dette var at mange i lavinntektsgrupper ikke forsto å nyttiggjøre seg helseinformasjon og behandling; de oppebar det som heter lav compliance, altså liten evne til etterlevelse av medisinske råd og behandling Weinstein og Stason fant at det ville koste de amerikanske skattebetalerne mer enn 35 milliarder norske 1977 kroner årlig å behandle alle disse, og at nytten kanskje var liten. Weinstein og Stason skulle deretter bestemme den mest kostnadsffektive måten å håndtere en slik helseutfordring på.

Konklusjonen ble at Weinstein og Stason rådet myndighetene om unnlate å screene de ressursfattige. Weinstein og Stasons anbefalinger refererte eksplisitt til en utilatiristisk etisk teori (utlity=nytte). Det innebærer at man forsvarer en allokering av fellesmidlene til en bestemt gruppe med at den der gjør den største netto gevinsten.

Norske myndigheter har vært sent ute på banen med å iverksette smittereduserende tiltak. Det gjør at Norge ligger høyt i antall smittede per 1000 innbygger. På den måten kan man komme i den situasjonen at man må si nei til noen som har behov for intensiv behandling, nettopp med begrunnelse i utilitaristisk etisk teori. At noen syke må vike for de mange som kan ha gevinst av en intensiv sykehusbehandling.

Solidaritet med de svakeste fungerer best ved å følge smittevernreglene.

Terje Carlsen

sosiolog og skribent