Crisis, what crises? – en refleksjon om hva en krise gjør med meg og hva jeg trenger

Tryggve Andreassen 

Debatt

Supertramp synger bittersøtt «Just a normal day» fra albumet med tittelen med det dagsaktuelle temaet «Crisis, what crises?». Lukten av nybakte rundstykker fyller rommet med velbehag, kanelduften fra dagens cappucino blander seg med demarasukkeret som ligger som en deilig dessert på melkeskummet. «It just seems a normal day», men jeg har «strange things on my mind» og vet at «I´ve got to live my own life»

Tryggve Andreassen tar utgangspunkt i «Crisis What Crisis?», det fjerde albumet til den kjente engelske gruppa Supertramp. Albumet kom i 1975. 

(Det ser ut som en normal dag, men jeg har rare tanker og vet at jeg må leve mitt eget liv (red overs.))..

Siren sa at når hun var på jobb på St Olavs i går, gjenkjente hun en stemning som for oss ligger som et tåketeppe over livene våre: katastrofetiden i Kobe/Japan med 4000 jordskjelv. Alt er påvirket av noe usynlig, noe som truer, noe som vi ikke aner konsekvens eller omfanget av. Angstbryteren er slått på. Ulempen er at den har bare to innstillinger: På og av. Reptilhjernen er ikke forfinet med nyanser.


Jeg fikk lyst å skrive noe om hvordan krisen påvirker meg og kanskje deg. Ytre sett, hvis vi gjør målinger er lite eller ingenting endret. En ny, utrolig liten virus er en eller annen plass. Når slike nyheter treffer oss, avviser vi faren med distanse, latterliggjøring og «dette-gjelder-ikke-meg»-holdning.

Når katastrofen blir reell reagerer vi først med sjokk, handlingslammelse. Men de siste dagene sèg fakta innover landet og panikken sprer seg. Det er angst i aksjon. Hamstring, jeg vil berge meg og mine. Jeg vil overleve. Unnskyldningen er at «jeg-kan-jo-like-gjerne-ha-det-bra». Og som innledningen antydet: Jeg har det bra i mitt selvvalgte isolat.

Men noe er totalt forandret. «Can you tell me why?», men Roger Hodgson svarer: «Well, I just don´t know the reason» og Rick Davies responderer: «Well, I just feel that ev´ry minute´s wasted»”. Konklusjonen er «My life is unreal» og bortkastet.

(Kan du fortelle meg hvorfor? Jeg vet ikke hva som er grunnen. Jeg føler at hvert minutt er bortkastet. Livet mitt er uvirkelig og bortkastet. red. overs.)

Sangteksten beskriver en sårbarhet som er en grunnleggende menneskelig betingelse som får mennesker til å krympe sammen, bekymre seg, sutre og se på seg selv og andre med et angstfullt blikk. Det skaper altså distanse både til alle andre og merkelig nok også til seg selv. Dette er hva en krise gjør med meg/oss. Men denne form for reaksjon på sårbarheten har en pris. Ensomhet og forsterking av re-aksjon.

I møte med mange ulike kriser har jeg forsøke å oppøve en toleranse eller mer presist en distanse. Sårbarheten eller sensitiviteten er en gave, men det å re-agere på de mange input av informasjon er slitsomt. Men hva gjør vi når vi både på individ- og samfunnsplan re-agerer på frykten med isolasjon, og utsetter oss for faren med å forsterke symptomene? Vi klarer enn så lenge å døyve utfall med å flykte inn i ”kos” (nybakte brød, bok, serier,?), bedøvelse i en eller annen form.


Katastrofereaksjoner og mennesker i krise interesserte meg fra tiden i Forsvaret på 80-tallet og på 90-tallet fikk jeg oppleve i praksis flere katastrofer. 2000-tallet har gått med til å forstå, bearbeide og kunne regulerere bedre de kroppslige reaksjoner.

Følg utviklingen i lokalavisas nyhetsstudio om koronaviruset - her finner du oppdatert informasjon - lokalt og sentralt

Her er det jeg har funnet hjelper: Det enkleste. Vi er først og fremst kropp som andre dyr. Se for deg en nervøs hest, en redd hund, en liten fugl, et skrikende barn. Hvordan kan vi møte dem slik at de ikke blir enda mer redd? Sakte, langsomt. Med et vennlig blikk. Rolige, åpne øyne. En rolig stemme. En åpen, utstrakt hånd. En klem. Det fysiske, taktile skrur av angstbryteren. Slik at verdensfreden igjenopprettes, livet kjennes godt ut igjen.

Min svigerinne skrev på FB at med så mange i isolat har en kanskje mer mulighet til å snakke, bruke stemmene til både å berolige seg selv og den andre. God ide. Telekommunikasjon har vi også uten smittefare.

Mitt tips er også å øve på dialogen med deg selv. Bruke sansene mer aktivt. KJENNE at akkurat nå er det passe varmt, akkurat nå er jeg passe mett, akkurat nå er det trygt. Hvordan kan du roe deg selv ned? Hvordan kan du roe ned noen andre? Tips? Erfaringer? Kommentarer?

(Teksten er først publisert på Tryggve Andreassens Facebook-side, men gjengis her etter avtale med skribenten.)

Tryggve Andreassen