Å leve i et land med en gal president gjør jeg ikke en gang til

Idar Kjølsvik er er gjeste-professor på det teologiske seminaret ved Princeton-universitetet utenfor New York. Nå avbryter han oppholdet. Hele familien reiser tilbake til Levanger og Norge. 

Debatt

Presidenten vår er gal og jeg har rett og slett ikke ord for det som skjer her i USA akkurat nå. Mens det med rette har vært krigslignende tilstander i Norge og Europa i over en uke, har republikanerne med president Donald Trump i spissen så langt ment at Korona-pandemien er mindre alvorlig enn en alminnelig influensa. De såkalt liberale mediene og store deler av befolkningen følger likevel med på hva som skjer i Europa og resten av verden, og demokratisk styrte kommuner og delstater har tatt grep. Men i republikanske deler av landet går livet nesten som normalt. At virus også er politikk, er blitt veldig tydelig.

Aller verst er at de sentrale styresmakter så langt er direkte kontraproduktive. Presidenten har ifølge MSNBC allerede flere liv på samvittigheten, menneskeliv som kunne vært reddet om han hadde grepet inn.At de føderale myndighetene gjør for lite, for seint og planløst, gjør også at ulike lokale myndigheter famler i blinde selv om de har forstått alvoret. Naboer gjør motstridende ting og ødelegger for hverandre. Vi bor i Princeton, New Jersey, og er demokratisk styrt både i kommunen og staten. Universitetet vårt var først ute og stengte allerede forrige uke. For to dager siden stengte kommunestyret skolene, og i går ble vi alle pålagt portforbud. For første gang i nyere amerikansk historie så vidt jeg har forstått. Men nabostatene våre i sør er Trump-vennlige. Det er faktisk full fest fordi ungene har fått «ferie» fra skolen. Butikker og utesteder er fulle av folk.

Familien på seks trives i Princeton. Egentlig vil de ikke dra heim til Levanger før tida. Men nå klarte de ikke å være i USA lenger. Bildet viser hele familien på The Cheescake Factory på Christian Ingmar Kjølsviks bursdag i fjor høst.   Foto: Privat

Demokratiske New York nord for oss ser i mye større grad enn andre mot Europa. NYC er europeisk preget og opptrer meget fornuftig og trosser presidenten. New Jersey følger opp og «social distancing» praktiseres faktisk. New York har innsett at USA ikke har forberedt nesten noe og stenger ned, mens andre rett og slett helt til nå har latt som om ingenting har skjedd.



Vi selv har på ingen måte lyst til å forlate Princeton. Jeg er gjeste-professor på det teologiske seminaret og har fått oppleve en faglig opptur som ikke hadde vært mulig hjemme. Personlig har jeg også tippet femti år og behøvde et nytt perspektiv for livet mitt. Det har jeg fått – og nå må jeg forlate det. Kona mi undersøker økonomi og teologi og sammenhengen dem imellom i de to største menighetene i Princeton, en anglikansk og en presbyteriansk.

Nå ble det bråstopp. De fire barna våre hadde det tøft i starten, de kjente absolutt ingen, men så løsnet det og nå blomstrer de både sosialt og faglig. De gråter og er utrøstelige. Pappa-hjertet revnet da de to eldste forstod alvoret.

Men hjem, det må vi nå. Og vi vil. Vi visste ikke før at det kjennes på kroppen hvordan et land blir styrt. At styresmakter kan ødelegge både nattesøvn og livskvalitet. Og selv om vi skjønner at Norge er tungt preget av alvor nå, vet vi at vi kommer til å være tryggere for familien vår der. Fordi styresmaktene er gode.

Vi har fulgt med på nyhetene i begge land. Etter Donald Trumps tale onsdag kveld ville vi vekk fra USA. Etter Erna Solbergs tale på torsdag ville vi til Norge. Vi bestilte billetter.


Jeg håpet først i mitt stille sinn at vi kunne avbestille dem igjen, men da statsministeren talte på nytt på lørdag gikk vi ned i boden og hentet koffertene.

Mor og datter Sabine og Benedikte Kjølsvik med Manhatten i bakgrunnen.   Foto: Privat


Time for time har dagene etterpå blitt stadig mer dramatiske. De første billettene ble kansellert natt til søndag – og vi måtte kjøpe nye til nesten femtitusen kroner ekstra. Det gjorde vondt. Neste natt vekket Norwegian oss enda en gang, og de dyre billettene måtte bookes om på nytt, denne gangen til i morgen, torsdag.

Mens jeg har sittet og skrevet disse linjene natt til onsdag, har det plinget i PC’en nok en gang; Norwegian vil fly oss heim til Trøndelag via London, Stockholm og Oslo. Heldigvis uten å kreve mer penger. Kanskje må vi av gårde allerede nå om noen timer. Kanskje i morgen. Kanskje neste dag. Vi vet ikke.

Fruen og jeg stemmer ikke på statsministerens parti. Så mye kan vi si. Likevel elsker vi henne høyt akkurat nå. Enn at det går an å få ha en så stødig leder! Enn at det går an å ha styresmakter som vil folket sitt det beste, gjør vedtak som ikke gagner et bestemt parti og deres velgergruppe, som ikke mener at skattelette løser alt.

Når folk heime er misfornøyde med myndighetene i Norge nå, i denne situasjonen, skjønner vi her i USA ingenting. Dere skulle prøvd å leve med en gal president. Det skaper angst, ødelegger livskvaliteten og er faktisk direkte livsfarlig.

For noen dager siden prøvde Donald Trump å betale flere millioner dollar for rettighetene til en Korona-vaksine som et firma i Tyskland er i ferd med å utvikle. Han ville sikre seg vaksinen eksklusivt for USA, uten at andre land skulle få del i den. Heldigvis gikk ikke det Tübingen-baserte firmaet med på det, den tyske regjerningen grep også inn.


Denne episoden sier alt om Trump. Han er ikke bare gal, politikken hans om Nasjonen Først er ond.

Vennene, kollegene og menigheten vår her i Princeton er samstemte om at de vil savne oss. Og vi gråter over å måtte forlate dem. Vi sier til alle at vi kommer tilbake, helt sikkert. Dette er bare en pause. Men en ting har jeg likevel bedt dem alle om å love meg, at de bytter ut presidenten innen neste gang. Å leve i et land med en gal president gjør jeg ikke en gang til.

Idar Kjølsvik

professor, Princeton/Levanger