Spaltisten

– Hvor enn jeg snur meg, ser jeg medmenneskelighet og samhold

Logobilde  

Debatt

Et ukontrollert nys ut i det fri, et rettelig host, en deilig og uhemmet latterfauk, en jovial samtale i kassakøa, en klem, et håndtrykk; det føles som en evighet siden. Sånn over natta ble det mest naturlige i livet omvandlet til de største tabu. Det har gått knappe to uker siden strenge restriksjoner og tiltak ble satt i verk – jeg har allerede glemt hvordan livet var før koronaen kom til by’n. Vi befinner oss midt i et kapittel i framtidas historiebøker. Den gangen hele samfunnet ble satt på vent. Koronaens tid. Jeg håper den ikke varer så altfor lenge. Dagene i isolasjon er som en lang rekke av langfredager uten påskeegg. Men dessverre sies det at dette kun er den spede begynnelsen, og at det vil bli verre før det blir bedre.

Jeg var nok ikke den som var kjappest med å anerkjenne koronakrisen. Det var tomt for desinfeksjonsmiddel og munnbind for lengst da jeg omsider skjønte at det var alvor denne gangen. Jeg har jo vært ute en vinternatt før, må vite. Jeg husker godt dommedagsprofetiene for ti år siden, da det ble spådd at over 10.000 nordmenn ville dø av svineinfluensaen. Flere måneder med dramatiske overskrifter i alle kanaler og avisforsider. Legekontorene var fylt til randen av hostende risikopasienter, og det var paniske tilstander blant folket. Så når Koronaen kom smygende, tenkte jeg som mange andre: Nå må vi ikke la hysteriet ta oss igjen. Ulv, ulv, ulv – denne gangen lar jeg meg ikke lure. Men så ble det ene arrangementet etter det andre avlyst, skoler og barnehager ble stengt, arbeidsgivere sendte hjem ansatte og da slo nok alvoret inn hos de fleste av oss. Så fikk vi beskjed om å ikke hamstre. Og når folk får beskjed om å ikke hamstre, da hamstres det. Jeg er en elendig hamstrer. Som da jeg fikk et desperat behov for å handle smør under smørkrisa for noen år siden, og kom hjem med to pakker Melange. Til stor latter fra resten av husstanden. Svart belte i hamstring får jeg nok aldri, men det er det visst mange andre som har: Alt av hermetikk, mel og dopapir var borte på nullkommasvisj. Det er fascinerende dette, at det i krisesituasjoner er dopapir vi føler vi trenger mest. Neste dag hadde uansett flittige butikkansatte sørget for påfyll, så det ble ei råd med tørk for oss andre og.

Det er merkelige tider, ja. Vi skjønner ikke helt hva dette viruset innebærer, vi kan ikke planlegge morgendagen og framtida virker tåkete og uoversiktlig. Vi handler i desperasjon, og vet ikke helt hvem vi skal tro på; de som ber oss ta det med ro eller de som sier at dette er som en utarmende og langvarig verdenskrig? Det er ikke godt å vite. Det er vanskelige tider for mange. Med redsel, angst, ensomhet og økonomiske utfordringer. Det er tøffe tider. Det er tøft for alle de som jobber dag og natt for å holde samfunnet i gang. De som må holde seg friske, så ikke nasjonens grunnmur faller sammen. De som sørger for at vi har et trygt helsevesen og de som tar i et ekstra tak for at vi skal ha nok mat og alt annet som vi trenger. Det er tøft for arbeidsgivere som har mistet all inntekt over natta, og som må permittere ansatte. Det er tøft for ansatte som plutselig står uten jobb. Og det er krevende tider. Krevende for alle oss som sitter isolerte og i karantene. For alle foreldre, som plutselig skal ha ansvaret for å lære bort pensum i alle fag over flere klassetrinn, samtidig som de prøver å sjonglere daglige rutiner, skypemøter og hjemmekontor. Det er krevende for ungene som savner klassekameratene sine, og som kjemper seg gjennom skolearbeidet med en frustrert foreldrelærervikar på sidelinja. Som snart har revet av seg håret etter fjorten fulle sider med brøk, desimaltall, algebra og Pytagoras. Det er krevende for oss som er redd for å miste våre nære og kjære. Og det er selvsagt krevende for alle i risikogruppa, som lever i en konstant frykt for at viruset skal ramme nettopp dem. Som pappa, som har kols og som for alt i verden må unngå å bli utsatt for smittefare. Jeg skulle så gjerne gitt ham en klem og vært der for ham. Men i stedet må jeg holde avstand. Det er merkelige, vanskelige, tøffe og krevende tider for oss alle.

Samtidig er det også mye fint som dukker opp i Koronaens tid. Hvor enn jeg snur meg ser jeg medmenneskelighet og samhold. Mennesker som bryr seg, og som vil gjøre tilværelsen bedre for de rundt seg. Mennesker som godt pakka inn i hetta på anorakken tar seg bryet med å se opp og sende et varmt smil i det de passerer. Smil smitter hyppigere enn Korona, og er heldigvis ikke farlig. Og dugnadsånden, som vi i årevis har betegnet som et utdøende fenomen i det norske samfunnet, blomstrer for fullt. Folk tilbyr seg å handle, hente og levere til de som selv ikke kan, og melder seg til tjeneste der det er behov innenfor helse, dagligvarehandel, renhold og transport. Det dukker opp gratis kurs, undervisning og treningsprogram på nettet. Artister holder konserter fra stua si og streamer inn i de tusen hjem, programledere lager egne sendinger fra sjølmekka studio og alle hobbyhumoristene har fått ny giv og produserer vitser, ordspill, humortegninger og andre vittigheter om koronavirus, karantene, hamstring og hjemmekontor i stort monn. Og selv om mye av det er helt håpløst tørt og innimellom til å grine av, er det godt å humre litt i disse tider. Det viktigste vi gjør nå er å høre etter de strenge og nødvendige restriksjonene fra myndighetene og samtidig holde humøret oppe. Det syns jeg de fleste av oss har blitt ganske flinke til. For det er ikke enkelt dette her.

Jeg blir rett og slett stolt, glad og bløt i blikk og hjerte over å se all kreativiteten som bor i folk, og over evnen til å tenke større enn seg selv. Det er kjærlighet i Koronaens tid. Og jeg gleder meg veldig til å få gi dere en stor klem når alt dette er over. En stor kollektiv gruppeklem for all trass og tålmod, og for at vi berga. Tross alt.

Men den største og lengste klemmen skal pappan min få. Det skal bli utrolig godt.

Karin Jegtvik

Skribent og markedskontakt i Fides