Innlegg

Hassan takker for at han kan kalle Levanger sitt hjem. Kommer også med en påminnelse.

For ett år siden var Hassan Parandeh hovedtaler på 17. mai-arrangementet i Levanger sentrum. Han er medisinstudent i Bergen. 

Debatt

Det å komme hjem

«Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.», sa kong Harald under sin hagefest i Slottsparken 1. september 2016. Disse ordene har satt seg fast i mitt minne. Jeg minnes spesielt på kongens ord når jeg går av toget på Levanger stasjon.

Nå er det igjen sommerferie, og jeg har reist fra Bergen til Levanger for å treffe min mor og mine venner. Jeg skal hjem, pleier jeg å si til folk i forkant, selv om det er Teheran jeg er født og oppvokst i. Det er utrolig godt å kunne kalle Levanger hjem, men det er likevel vondt av og til. Det er vondt å tenke på alle som ikke får opplevd det jeg har opplevd her, nemlig å bli møtt med åpne armer og kjærlighet fra første dag, som den personen man er, uansett etnisitet, religion og alt som gjør oss til helt ulike og unike mennesker.

Mye har den siste tiden vist oss at ingenting av dette er å ta for gitt, heller ikke i Norge. Drapet på George Floyd er en brutal påminnelse om nettopp det. Siden har vi også fått høre flere tragiske historier fra mennesker som har hatt opplevelser vi ikke kan tro noen i Norge kan ha blitt utsatt for. Historier om mennesker som blir diskriminert, og det som verre er, på skolen, i arbeidsmarkedet eller ute på nærbutikken bare fordi de har en viss hudfarge eller navn som ikke er norsk.


Nå pågår det også digitale Pride-feiringer rundt omkring i landet. Under disse feiringene framkommer det også mange sterke og vonde historier om mennesker som har opplevd mobbing, trakassering og vold på grunn av sin seksuelle legning.

Alt dette foregår fremdeles, også i vårt land. Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå at disse menneskene vil føle en betydelig mindre tilhørighet i samfunnet enn det jeg gjør. For det handler i hovedsak om hvordan man blir møtt. Det er i alle fall min erfaring som flyktning i Norge. Jeg har vært så heldig og blitt møtt med forståelse, respekt og annerkjennelse for den jeg er, og det er derfor dette jeg kaller hjem.

Dagens leder

En fortelling å lære av på godt og vondt

Det kunne endt annerledes for Hassan.


Mens jeg nå er hjemme og gleder meg over å kunne treffe flere av mine venner og være sammen med min mor, håper jeg denne tiden med demonstrasjoner mot rasisme og Pride-feiringer med alle delte historier har vært en vekker for oss alle som vi tar med oss inn i sommerferien, og som gjør at vi sørger ytterligere for at alle rundt oss skal føle seg hjemme.

Hassan Parandeh

medisinstudent i Bergen


Har levd i uvisse i sju år - endelig kan han juble

– Det er en fantastisk følelse, sier den mangeårige levangsbyggen som nå har fått innvilget asyl.

Endelig avslag

Det blir ingen videre utdanning på Hassan og «Leila».

Det er lov å være menneskelig

Praksisen er innskjerpet når Hassan og «Leila» ikke får fortsette sin skolegang. Nå må noen skjære gjennom.

Hærmann på vent

Hassan Parandeh har fått avslag på søknaden om opphold. I sommer fyller han ventetida som hærmann i spelet på Stiklestad.