Innlegg

Taushetshelvete: – Dette systemet har skapt mer byrde enn trygghet

Ida Mathilde Dahl Andersen Folladal 

Debatt

Min livshistorie skrevet ned på 2000 ark, 2000 forferdelige ark. I en alder av 18 kan man få utskrevet en journal med de verste hendelsene. Jeg vet på forhånd at det vil bli vanskelig å lese og forstå, men jeg vet at jeg må lese for å legge alt bak meg. Jeg får esken utlevert i hendene mine og starter ganske fort med å bla. Bare etter ett par sider får jeg et sjokk, et sjokk om hvorfor ingen har reagert tidligere. Hendelser som har skjedd, hendelser som har blitt bekreftet står skrevet ned, men ingenting er gjort.

Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at det man skriver ned må bringes videre før det blir gjort noe. Hvordan kan det være mulig? I dette tilfellet ble det brukt tre år, det verste av alt er at noen har ikke tre år. Vi er ikke et sjansespill, hvor man kan tro at ting går over til slutt og det er veldig viktig å forstå.

Det gikk bra med meg, men med noen gjør det ikke det. Jeg blir stadig mer og mer sjokkert for hver side jeg blar. Rein taushetshelvete!

Når ingenting ble gjort, satt jeg meg selv i taushet. Jeg så at ingenting ble gjort eller sagt og valgte stillheten fremfor å si noe. I mine papirer står det tydelig at noe må gjøres raskt, men de profesjonelle velger å bytte ut folk i systemet og rote det til der. Hvordan kan 10 saksbehandlere være bra for meg? Alt skal jo handle om hva som er det beste for barnet, skal det ikke? Jeg har mareritt hver natt for at jeg er redd for å bli hentet, hasteflyttet igjen. Jeg ble hasteflyttet på en grusom måte og ingen har snakket med meg om dette. Jeg redd for å miste de som stå meg nær, fordi systemet har skapt mer byrde enn trygghet.

Etter mange år i Levanger, ble jeg splittet med ei som sto meg nær. Siste jeg sa til henne var «ha en fin dag på skolen, møtes etter på», jeg så ikke hun før nesten 1 år etterpå. Ingen snakket med meg. Jeg sto der helt alene og ventet på svar. Svar om hvorfor og hvordan dette skjedde. Jeg trodde lenge at det var min skyld at dette skjedde, og det verste var at noen mente at det var min skyld. Det var jeg som skapte uro og bråk. Det var jeg som hadde valgt å bli splittet. Nei! Slik var det ikke. Å takket være dette har jeg veldig lite kontakt med henne i dag, nesten aldri. Hver gang jeg spør om noe som angår hun jeg sto nær, forteller systemet at de har taushetsplikt. Får ikke vite om hun har det bra eller hva hun holder på med, for det angår ikke meg. Jeg tenker jævla taushetshelvette, selvsagt omhandler det meg, hun er min bedre halvdel, min søster, jeg må jo få vite at hun har det bra eller ikke. Jeg har sluttet å spørre, sluttet å samarbeide for jeg kommer ingen vei. Hvorfor skal jeg dele det som står meg nærest, når jeg ikke får noe tilbake? Så hver eneste natt feller jeg en tåre, en tåre for å vise meg selv at det vil gå over, men det kan ta tid.

Jeg klarer ikke å sove hele nettene, for jeg er redd for at noen tar noe eller noen jeg elsker. Redd for at noen skal ta meg fra mine fosterforeldre og si at det er slik jeg alltid har ønsket. Det er nok nå! Jeg har mistet så mange, jeg kan ikke miste flere. Jeg har mistet søsken, tanter, onkler, foreldre og venner. Jeg har alltid tenkt at det kan ikke bli verre, men jo, det kan det. Men jeg vil uansett kjempe om jeg står til slutt alene. Jeg er lei av ufine meldinger av de som står meg nær, lei av å bli sett på som den stygge andungen. Det viktigste jeg trenger er støtte fra familien, ikke utstøting for at jeg valgte å bo på Levanger hos fosterfamilien der. Jeg har nok med barnevernet og det systemet, jeg trenger ingen flere, jeg trenger ingen flere. For det siste jeg vil så er det å miste familien min.

Ida Mathilde Dahl Andersen Folladal