Dagens leder: Hva med dem som trives best i skyggen av 22. juli?

- Skyggene som ligger over 22. juli gjør meg betenkt. Veldig betenkt, skriver redaktøren i dagens lederkommentar. Bildet er fra minnemarkeringen på Røstad 22. juli 2020.  Foto: Tor Ole Ree

Debatt

Onsdag ettermiddag tok jeg turen opp til Røstad, til minnesmerket for 22. juli. Det har blitt en tradisjon å ta turen dit. Denne grufulle dagen sitter fortsatt sterkt i meg. Selv om jeg satt i lang avstand fra barnemorderen på Utøya og i regjeringskvartalet, kom det også nært oss som var på jobb den kvelden og i dagene som fulgte.


Møtet med overlevende og pårørende blir aldri glemt. Ei heller den felles sorgen vi delte, og budskapet om at kjærligheten måtte overvinne hatet. «La det aldri skje igjen», sa vi. Men, det stemte ikke.

Roger Rein er ansvarlig redaktør i Innherred. 

Det skjer alltid igjen. Det har ikke blitt færre ekstremister siden 2011. Det ser ut til å være flere. De vises bedre enn før. Også i vårt eget land. At det politiske ytre høyre er på frammarsj i flere land ser også ut til å virke legitimerende på dem som vil ta uhyrlige virkemidler i bruk . Derfor ser vi så mange eksempler der høyreekstreme fulle av hat har gått løs på uskyldige, forsvarsløse mennesker i vår nærhet og lenger unna.

Politisk betinget vold må selvsagt bekjempes, enten den kommer fra høyre- eller venstreekstreme, eller fra religiøse fanatikere av ulike avskygninger.

Den må bekjempes av myndigheter. Den må bekjempes av oss som er en del av fellesskapet, av innenforskapet. Vi må snakke om det. Holde minnet om det grusomme levende og lære den oppvoksende slekt hva som er akseptabelt, og hva som ikke er det.


Det er også på den måten vi best kan begrense utenforskapet. For det er nok i utenforskapet det er grobunn for ekstremismen som vokser og brer seg ut, i både inn og utland.

Hvilken medisin? Jeg kjenner at jeg finner det lett å skrive og å formulere de setninger som etter min mening er den rette medisin. 22. juli var en massevaksine for den store majoritet. Den dro oss inn i fellesskapet. La det aldri skje igjen!

Så er det noen få, men mange nok, som blir trigget av grufullhetene. De dras inn i et utenforskap som er stort nok til at de kan sitte i sine kroker og dyrke sin ekstremisme. Hva som er den rette medisin for dem som sitter i denne skyggen er ikke godt å si?

Det er slike tanker jeg gjør meg på en sånn dag. Jeg vil helst være optimist. Jeg trives best som optimist. Men, skyggene som ligger over 22. juli gjør meg betenkt. Veldig betenkt.

(Lederkommentar i Innherred 23. juli)