Innlegg

Anbud og jernbane: Er dette så positivt at alle bør «hive seg på» jubelkoret?

Oslo 20200608. Samferdselsminister Knut Arild Hareide har forsvart anbud på jernbanen. Innsenderen er skeptisk og reiser flere spørsmål i sitt innlegg.  Foto: NTB scanpix

Debatt

Regjeringen Solberg har intensivert bruken av anbud i jernbanedriften, i tråd med EUs Jernbanepakke 4. Dette begrunnes med ønske om effektivisering, les besparelse av kostnader for staten. Isolert sett er økonomisk drift en fornuftig tanke. Totalt er gevinsten beregnet til hele 12 milliarder i løpet av anbudsperioden frem til 2030. En stor sum, som uten tvil kan dekke inn mange andre viktige formål i statsbudsjettet.


Redaktør Rein forsvarer i lederen 21/7 bruk av anbud i jernbanedriften, og fremholder mulig reversering som en kostbar lærdom - hvis det skulle bli regjeringsskifte neste høst. Han tar riktig nok forbehold rundt regjeringens anslag, og det tror jeg er smart. Det er en betimelig debatt han reiser, og det er nettopp ved prognosene for innsparing at det skurrer for meg.

Logobilde  

Regjeringen er ikke så ivrig etter å beskrive innholdet i disse anbudsmilliardene. For meg er det naturlig å spørre: Hva betyr dette i virkninger for ansatte og reisende? Er dette så positivt at alle bør «hive seg på» jubelkoret? Jeg er mer enn skeptisk, da store innsparinger må få konkrete virkninger.

Noen ser vi allerede i form av økte billettpriser, færre avganger, mindre bemanning, reduserte lønninger, lavere pensjonsytelser, mindre vedlikehold, sentralisering av vedlikehold, redusert kompetanse om vedlikehold – bare for å nevne noe. Da er ikke ordet sikkerhet en gang nevnt. Hva med betydning for trafikksikkerhet i togdriften på sporene og arbeidet med utbedring av usikrede planoverganger? Hvordan blir det nok midler til fornyelse av materiellet? Og enda har jeg ikke nevnt den dårlige nettdekningen på lange strekninger.

I tillegg bør det nevnes at «effektiviseringen» også skal romme økte kostnader til direktørlønninger. Tilbake i forrige årtusen hadde landet én jernbanedirektør med alt ansvar for jernbanedrift. Han kunne ikke skylde på noen andre når det gikk dårlig, og han tjente på et tidspunkt fire ganger mer enn gjennomsnittet for en industriarbeider. Etter all oppdeling til stadig flere småselskaper har vi nå seks direktører som hver har en liten nisje av ansvaret for driften. Disse har en samlet lønn på 20 millioner, altså førti ganger lønna til arbeideren! Kan dette være riktig pengebruk?

I all denne markedstenkning er det også på sin plass å nevne at man etter sju års borgerlig styre ikke har evnet å imøtekomme kundenes etterspørsel etter sovevogner på Dovrebanen. Dette kan derfor på godt norsk kalles et lekemarked. En skam når man samtidig fremsnakker miljøvennlig transport. Årevis med uforpliktende prat rundt elektrifisering av trønderbanen er like lite tillitvekkende.

I en tid hvor bruken av tog burde øke, legger altså regjeringen opp til færre avganger og neglisjerer åpenbare behov hos de reisende. For meg henger ikke dette på greip og utviklingen er skuffende. Kampen om min stemme ved neste valg kan bli avgjort av denne saken.

Trygve J. Gjermstad

påtroppende togpendler