Jeg er så MØKK LEI av hylinga om at «all lives matter»

Debatt

I år er det ni år siden terroren rammet på Utøya og i regjeringskvartalet. I dagene og ukene etterpå var det rosetog, vakre taler og en unison enighet om å møte hatet med kjærlighet. Vi sto sammen som nasjon, og skulle vise at godhet trumfer hat og terror.

De siste dagene har det foregått en diskusjon på Twitter; under en tweet der jeg opprinnelig lurte på hvordan Trump kan ha så mange norske tilhengere, og hva som får dem til å støtte et sånt menneske. Denne tråden avlet mye forskjellig, men munnet til slutt ut i en debatt om rasisme - hva det egentlig ér og hvordan vi kan få slutt på det.


For det første: rasismebegrepet er vel definert, og trenger ingen ny forklaring. At et premiss for å i det hele tatt ville diskutere rasisme er at vi - «den hvite mann» - skal omdefinere begrepet til noe som passer oss, er uakseptabelt.

Det er ikke vi - som ikke opplever rasisme fra vi er født og til vi dør, og aldri har erfart det - som skal bestemme hva rasisme er.

Og at fremstående politikere benekter at det i det hele tatt finnes rasisme i Norge, er så utrolig at det knapt finnes ord for det.

For det andre: Det er vel og vakkert å ville møte hat med kjærlighet, men hvor har det ført oss? Har høyreekstreme krefter blitt mindre etter 2011? Sannheten er jo at disse kreftene er mer og mer utbredt, iallefall mer åpenlyst. Vi tillater demonstrasjoner der nynazister får gå i tog og tale sitt budskap, pressen er mikrofonstativ og landets myndigheter har mennesker i ledende stillinger som forfekter et menneskesyn man tidligere ville ha skammet seg over.

Rasistiske organisasjoner er finansiert b.a. gjennom statsstøtte, og selv er vi så vant med å forholde oss til hatretorikk i SoMe at vi knapt løfter på øyelokket. Blandet i kjærligheten vi så fint skal møte disse høyreekstreme kreftene med, må det være noe mer. Ellers blir vi stående stille på sidelinja, uten evne og makt til å påvirke den videre utviklingen.

1. Jeg mener vi må starte helt nært i vår egen sirkel. Rundt vårt eget bord, i vår egen stue. Hvordan vi snakker med barna våre, hvilke signaler vi sender. Passe på hverdagsspråket vårt, slik at ikke utsagn som ikke er innafor blir legitimert. Sørge for at ingen blir ekskludert hverken i leik eller på trening, og når ulike begivenheter skal feires med venner fra skole og fritid. Tørre å konfrontere «Tante Anna» som i familieselskapet lirer av seg noe negativt om f.eks. innvandrere. Ungene må se og høre at vi reagerer på slike holdninger, slik at det blir naturlig for dem også. Selv om det er vanskelig. Gi barna våre oppmerksomhet, følge med på hva de er opptatte av og prøve ha noe innsikt av hva som foregår i livene deres. Å være TILSTEDE.

2. Vi må våge å si fra til omgivelsene våre. De vi omgås. De vi jobber med. Når vi opplever rasisme og trakassering, så må vi tørre å blande oss inn og stoppe det.

3. Vi må kunne kreve av de som styrer landet vårt; at de har nulltoleranse for rasisme og høyreekstremt tankegods, både i regjering og på storting. I stedet for at vår egen statsminister nærmest har gjort det til konsensus at statsråder får slippe unna med drøye uttalelser, bør det få øyeblikkelige konsekvenser for videre politisk karriere. I tillegg bør det være en selvfølge at innvandringsfiendtlige / rasistiske organisasjoner IKKE skal innvilges statsstøtte.

4. Vi er så bitt av redsel for «krenkesyken», at vi ikke har fosrtått dette: ytringsfrihet betyr ikke nødvendigvis ytringsPLIKT. Lovverket gir mulighet til å innskrenke arenaer der rasistiske og høyreekstremistiske grupper får komme til orde. Og vi trenger all motvekt vi kan få. Vakre taler etter tragedier er ikke nok.


5. Jeg er så MØKK LEI av hylinga om at «all lives matter»! Hva er dette egentlig? Hva er det med BLM-bevegelsen som får folk til å tro at man ikke mener alle mennesker er likeverdige? Betyr det å kjempe mot rasisme at man ikke anerkjenner andre menneskers liv og utfordringer?

Det er et faktum at mennesker med en annen hudfarge enn hvit, har måttet kjempe for like rettigheter som oss så lenge man kan huske. Å kaste rundt seg med «all lives matter»-begrepet, er å slå inn åpne dører, og det stjeler fokus fra den virkelige kampen. Men det er kanskje nettopp dét som er hensikten?


Selv har jeg fått både hatske meldinger og blitt kalt mye rart de siste dagene, på grunn av det jeg skrev på Twitter. Jeg er heldigvis sånn bygget, at det preller av på meg. Men om jeg, hele livet, skulle måttet leve med å bli diskriminert pga, hudfarge, navn, språk, religion, kultur etc. - da hadde det vært noe ganske annet.

Å se - at vi ni år etter - har tatt mange steg tilbake når det gjelder respekt og likeverd mellom mennesker av ulik opprinnelse, er vondt. Vi har ikke lært noe. Verden generelt har blitt mer ekstrem.

Derfor trenger vi å stå opp mot dette. Det er en plikt, og det koster oss uendelig mye mindre enn den prisen de menneskene som er rammet av sånn urett må betale.

Bente H. Pedersen