Innlegg

Giske-varslenes akilleshæl

Debatt

Det er kommet inn et nytt varsel mot Trond Giske, som slås stort opp i Adresseavisen.no og Aftenposten.no torsdag 3. september 2020. For egen del aner jeg ikke hva som har skjedd, selv etter å ha lest reportasjen. Uaktet hva som faktisk har skjedd, skader det kanskje ikke om man repeterer noe nyere kunnskap om hukommelse og falske minner under lesningen av reportasjene.

Å huske er faktisk å dikte. Hukommelse betyr da også noe sånt som hug kommelse, altså noe som kommer i hugen, av norrønt hugr eller bevisstheten som i vardøger-var hugr, der hugen eller bevisstheten av empirister som Aristoteteles betraktes som en slags tabula rasa som fylles opp (kommelse). Det er ikke cutting edge-kunnskap i dag. For som rasjonalister siden Platon ser det, skapes minnene på en aktiv måte, og de kontamineres kontinuerlig av hva vi underveis ser og hører. Det er altså ikke slik at minner er en avstøpning av faktiske hendelser, altså at hendelsene setter avtrykk i sinnet som en avstøpning av en melodi på en grammafonplate eller en digital disk.

Men man har inntil i de senere årene i stor grad utelukket at hjernen spiller en aktiv rolle hver gang et minne hentes frem i hugen. Det gjorde man for eksempel i Thomas Quick-saken, og det gjorde man i den skandaløse Bjugn-saken. Men hjernen spiller altså en ikke ubetydelig rolle som medskaper når vi husker. Hukommelsen eller minnet er som professor Elisabeth Lofthus-en av de mest innflytelsesrike psykologer i verden-sier det, «som en Wikipedia-artikkel: Du kan gå inn å endre den, men det kan også andre gjøre. Hver gang et minne aktiveres og vi henter det frem, forandres det». Hukommelsen er altså rekonstruktiv. Det har man også lykkes å vise i eksperimentelle studier. Når vi for eksempel blir presentert for en tall eller bokstavrekke, for så senere å bli presentert for en «fasit» av denne rekken, men nu med en rekke nye og kritiske tall og bokstaver, for så å bli bedt om å gjenkalle den opprinnelige rekken, har vi en tendens til «å huske» også tall og bokstaver som ikke var med i den originale prøven, slik E. Pardilla-Delgado og JD Payne (2017) viser i artikkelen, The Deese-Roediger-McDermott (DRM) Task: A Simple Cognitive Paradigm to Investigate False Memories in the Laboratory. Alt tidlig kunne man i en studie ved University of Washington vise at det er mulig å plante falske minner ved å introdusere feilinformasjon om en hendelse (Loftus, E. F. & Palmer, J. C. (1974). Reconstruction of auto-mobile destruction: An example of the interaction between language and memory. Journal of Verbal Learning and Verbal Behavior, 13, 585–589. doi: 10.1016/S0022-5371(74)80011-3.). Flere andre studier viser det samme.

Det er gjort en rekke eksperimenter med å plante falske minner hos friske mennesker, og det er forbausende lett. Voksne folk som får vite at de likte asparges som små, selv om de de facto aldri smakte det, har en tendens til å handle mer asparges. (Ylva Østby 2016). Falske minner følger altså samme nevrologiske spor som ekte minner, det går f.eks ikke an med funksjonell MR å se forskjell på de området i hjernen som viser økt aktivitet når falske minner aktiveres og de som viser økt aktivitet ved ekte minner. Alt dette betyr naturligvis ikke så mye i dagliglivet, men når det er snakk om minner som kritiske bevis i alvorlige saker som straffesaker og i varslersaker med store konsekvenser for den det blir varslet mot, stiller det jo seg naturligvis noe annerledes.


En sak som har fått mye oppmerksomhet internasjonalt, er Jennifer Thompson-saken. Thompson ble som ung collegestudent voldtatt på sin studenthybel. Hun forsto at hun ikke kunne unngå voldtekt og bestemte seg for å konsentrere seg om hvordan gjerningsmannen så ut, hvordan han snakket og beveget seg, og andre karakteriska. Hun anmeldte voldtekten og under den senere fotokonfrontasjonen plukket hun ut Ronald Cotton, en farget mann som hittil bare hadde vært involvert i bagatellmessige lovbrudd. I retten var Jennifer Thompson skråsikker på at det var snakk om rett mann. Hennes «sikre observasjoner» førte til at Cotton ble dømt til livsvarig fengsel. Først flere år etter tilsto en annen mann, Bobby Poole, voldtekten. Saken ble gjenopptatt. Men Jennifer Thompson utelukket i rettsaken at det kunne være snakk om Bobby Poole, og at hun aldri hadde sett ham. Heldigvis for Cotton var DNA fra ugjerningen bevart og Richard Cotton kunne gå ut av fengslet som en fri mann (Svein Magnussen 2017).


Det vi husker styres altså i stor grad av de forventninger som den andre har til oss. I boken, Demokratisk beredskap, av Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik Brandal-red (124: 2015) trekkes oppmerksomheten mot et tilståelsessyndrom som ble fremkalt av Moskva-prosessene: «(…)I Koestlers ånd blir denne tilståelsen en siste hengivelses og offerakt for å tjene partiet og verdensrevolusjonen(...)".