Det er ikke klimautslippene som er den største trusselen for Norge, det er klimapolitikken de klimaradikale partiene fører

Debatt

En av de mest aktuelle og engasjerende sakene i norsk debatt er spørsmålet om klima og miljø. Spørsmålet om klima og miljø er et globalt spørsmål som krever globale løsninger. Samtidig ser vi at enkelte parti i Norge besvarer dette globale spørsmålet med meningsløs symbolpolitikk som går utover enkeltmenneskets frihet og som truer velferdsstatens bærekraft. Det har hverken vi eller kloden råd til.

Utslippene av klimagasser øker og det blir stadig mer plast i havet. Regnskogen kuttes ned og korallrevene dør fordi havet blir surere. Dette er en virkelighetsbeskrivelse som skremmer veldig mange. Klimaet er i endring. Hvorvidt dette er en konsekvens av menneskelig aktivitet, naturlig jordsyklus eller en kombinasjon av begge deler skal jeg ikke ta stilling til. Det er også på dette spørsmålet klimadebatten ofte stopper.

Enkelte partier i Norge utnytter andre partiers passivitet rundt dette spørsmålet og har allerede rukket å vinne eierskap til klimaspørsmålet. Problemet med at disse partiene har vunnet eierskap til klimaspørsmålet er at deres løsninger ikke er globale – og heller ikke realistiske. Det mest radikale forslaget er å legge ned norsk olje og gass. Andre forslag er å få vekk privatbilismen, gjøre det dyrere å fly, innføre kvote på flyreiser, øke prisene på kjøtt, bare for å nevne noen. Dette er dyr symbolpolitikk som ikke svarer på det globale klimaspørsmålet, men som heller gjør livet vanskeligere for enkeltmennesket.

Uansett om man mener klimaendringene er reelle eller ikke – klimadebatten er reell. Politikken fra de klimaradikale partiene er skummel og må besvares med rasjonell politikk. Politikk som funker. Ingen skal ha monopol på klimapolitikk. Ingen skal eie saksfeltet. Vi trenger løsninger som utgjør en forskjell globalt – løsninger som ikke nødvendigvis gjør livet kjipere for hver enkelt.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå og Netherlands Enviromental Assessment Agency, står Norge for rundt 0,12 prosent av verdens samlede CO2 utslipp. Tall fra SSB forteller oss også at Norge de siste årene hvert år har klart å kutte i det totale utslippet. Samtidig ser vi at land som Kina øker sine utslipp betraktelig. Bare økningen i Kinas klimautslipp fra 2017 til 2018 tilsvarer over ti ganger Norges totale klimautslipp. Dette kommer av at Kina bygger flere kullkraftverk, fremfor å bygge ned. Samtidig vil norske klimaradikalister legge ned norsk petroleum. Det vil være uklokt.

Løsningen på klimaspørsmålet er innovasjon og nytenking. Det er forskning og ny teknologi. På grunn av norsk olje og gass og et aktivt forskningsmiljø ligger Norge allerede langt fremme når det gjelder teknologi og forskning på å redusere klimagassutslipp. Det gjøres mye på norsk sokkel for å redusere utslipp. Norske oljeselskap bruker mange av sine ressurser på å forske på ny teknologi, og har allerede kommet langt på felt som både havvind og CO2-fangst.

Norske studier jobber også for tiden med å bevise om man kan «begrave» dyrket tare i vann eller på land for å fange CO2 fra atmosfæren. Det er anslått at en tareåker på størrelse med gamle Sør Trøndelag alene ville kunnet fange CO2 tilsvarende Norges årlige utslipp. For å kunne fortsette å finansiere slik forskning, er det svært viktig for staten å ha inntektene fra norsk olje og gass. En nedleggelse av næringen vil også stoppe den teknologiske utviklingen i næringen.

Et annet viktig virkemiddel for å løse det globale spørsmålet er å bruke bistandspenger klokere. Kina er regnet som en av verdens sterkeste økonomier, en utvikling man har sett over tid. Likevel har Norge i perioden mellom 2013 og 2018 bidratt med 607 millioner kroner i bistand til landet. I andre tilfeller ser man at bistandspenger går til korrupte diktaturer, fremfor å hjelpe folk i nød. Norge bør ha en smartere bistandspolitikk. Norge kan bruke bistandspengene på å hjelpe fattige land med å bygge renovasjonssystem. Vi kan hjelpe til med å rydde plastikk i havet, slik at stater som lever av fiske fremdeles kan leve av dette. Vi bør jobbe for at Brasil slutter å kutte og brenne ned Amazonas. Ved å bruke bistandspenger mer målrettet og mot tiltak som fungere, kan man også være med på å løse globale utfordringer.


Selv om Norge er et lite land med ubetydelige utslipp i verdenssammenheng, har vi likevel en viktig rolle i det globale bildet. Norsk teknologi vil være avgjørende for å få ned globale utslipp, for å redusere plasten i havet og for å redde Amazonas. Da trenger vi en politikk som gjør det mulig for norske bedrifter å satse. En politikk som heier på innovative ideer og ny forskning. En politikk som tar oppgjør med klimaradikalistenes symbolpolitikk. Den politikken er det kun FrP som har. FrP tar klimaspørsmålet på alvor. Det er ikke klimautslippene som er den største trusselen for Norge, det er klimapolitikken de klimaradikale partiene fører, og deres påståtte monopol på klimasaken. Dette er et monopol FrP vil slå ned. Uansett om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke – vi skal klare å svare på det globale klimaspørsmålet uten at det skal gå utover enkeltmenneskets frihet til å leve sine egne liv.