Hvor ble alle heltene av?

Nå slåss politikerne om hvem som snur kappa fortest etter vinden, men det var bare en av de republikanske senatorene hadde baller til å stå imot Donald Trump. Det var Mitt Romney.  Foto: Susan Walsh / AP Photo

Debatt

Hvorfor finnes det så få modige senatorer? spør Peter Beinart i New York Times i en kommentarartikkel. Fordi mennesket først og sist er et sosialt dyr, det er ute etter å maksimere egne interesser, det gjør også politikere, de er opportunister, akkurat som bakterier, planter og dyr er det, det vil si de er rasjonelle i den forstand at de gjør det som tjener dem mest.

Jeg hørte talen til Nobelprisvinner, Barbara McClintock, i 1983. Der sa hun at bakterier er av de mest avanserte skapninger, de tilpasser seg omstendighetene, for eksempel har du millioner av bakterier i hals og nese, på huden, i tarmene, og overalt. I det daglige tjener de deg godt, de er opportunister og nyter godt av samboerskapet. Men blir du frossen, dårlig ernært, har de de sjansen, og de bruker den, til å forsøke å beseire deg.

Med andre ord, kostnadene ved å sette seg mot Donald Trump i det republikanske parti for ett år siden var store, i forhold til gevinsten som da lå i horisonten. Bare en hadde baller til å stå imot, det var Mitt Romney.

Terje Carlsen, skribent bosatt i Levanger. 

Romney var altså den ene senatoren på republikansk side som stemte for Impeachment av den sittende presidenten. Det kunne kostet hans politiske liv, ja sogar hans sosiale liv og psykologiske helse. Men han tok steget helt ut, som den eneste.

Nu slåss politikerne om hvem som snur kappa fortest etter vinden. Hvorfor er det bare noen få av oss som tør ofre sine egne interesser for felleskapet, som noen av brannfolka som Birger Thurn Paulsen som våget å ta seg ut i gjørma på Gjerdrum i nattemørket for å redde et annet menneskes liv?

For noen år siden var det avstemming om omskjæring av guttebabyer i Stortinget. Flertallet av representantene var fraværende under avstemmingen. Det handlet selvsagt om opportunisme og redsel for å krenke religiøse grupper. For det finnes ingen fornuftige argumenter for å skjære i en frisk guttekropp. Det bryter med hele den hippokratiske tenkning. Likevel ble det vedtatt at det offentlige helsevesen skal beskjeftige seg med å skjære i friske guttebabyer på skattebetalernes regning.

Hvor ble alle heltene av, sang Jan Eggum.

Da Anders Behring Breivik grep til sin skjenselgjerning og skjøt ned uskyldige, unge mennesker på Utøya, sto beredskapstroppen og norsk politi bak en container på Utvik. Det er allmenningens tragedie.

Forfatteren Robert H. Frank illustrerer denne Allmeningens Tragedie i boken «Passion with Reason», med endeliktet til Kitty Genovese. En 13. marsnatt i 1964 ble hun brutalt voldtatt og drept i Queens i New York City av ugjerningsmannen Winston Mosely med naboer som tilskuere til dramaet. Ingen griper inn. Mosely skal ha sagt i ettertid til at en av naboene skriker at han fikk holde seg unna piken: «I had a feeling this man would close his window and go back to sleep and then I would return».

Kostnadene ved å agere oppleves altså større enn kostnadene ved å la være. Derved biter historien seg i halen når det kommer en ny Winston Mosely og angriper deg eller dine, så vil heller ingen gripe inn. Alle blir utrygge. Helt til det dukker opp en modig maur som Mitt Romney eller en kong Sverre taler Roma, det vil si Vatikanet, midt imot. Eller som noen naboer til Utøya som tross kuleregnet rodde ut for å redde andre mennesker, med fare for sitt eget liv.

Dessverre finnes det få Emile Zolaer i vår verden. Noen er kanskje stoikere, men de er få. For de fleste av de få som våger å utrette noe for andre, uten å sette sine egne interesser først, handler det nok om tro, ikke nødvendigvis religiøs tro, men i alle fall en tro på noe større enn dem selv. Dette er de som aldri svikter deg i skyttergrava, eller som aldri trykker gasspedalen i bånn for å komme tidsnok til et uviktig møte, eller tidsnok til å se Farmen.

Det handler altså om etiske valg som Søren Kierkegaard kanskje ville kalt det, og fordi tro og tillit ikke er rasjonelle elementer, handler det altså ikke om rasjonalitet i tradisjonell forstand.

Det likner mest på kjærlighet. . Kjærlighet handler også om mot. Mot til å ta ugjenkallelige valg.

Terje Carlsen


Lik Innherred debatt på Facebook