Norge har vært et ensrettet samfunn. Jeg håper det aldri blir det igjen.

Gustav Danielsen er prost i Stiklestad prosti. 

Debatt

Det norske samfunnet var i mange hundre år et svært ensrettet samfunn. I boken «Sensuren i Danmark-Norge – vilkårene for offentlige ytringer 1536 – 1814» beskriver Øystein Rian Danmark-Norge som det mest ensrettete landet i Europa i den tiden. Det var en eneveldig konge som med sitt maktapparat holdt kontroll på hele folket. Og Statskirken var en del av dette. Kongen var også kirkens øverste leder, og for enhetens skyld var det tjenlig at alle tilhørte samme kirke, nemlig den evangelisk lutherske. Den som ikke gjorde det, hadde ikke adgang til riket. Heldigvis er dette historie. I løpet av 1800-tallet kom religionsfriheten også til Norge, og i 2012 ble Statskirken avviklet. Fortsatt er det igjen rester av statskirkeligheten, men forhåpentligvis blir kirken snart satt helt fri til å styre seg selv.

I min oppvekst fra 1950-tallet var Norge fortsatt svært ensrettet. Jeg vokste opp med èn radiokanal og etter hvert èn TV-kanal. Alle hadde hørt og sett de samme programmene. Det var ett statsbærende parti som hadde statsministeren, og i skolen lærte vi nok om andre religioner, men de var ikke aktuelle her. Vi hadde kristendommen! Men etter hvert kom det store endringer innen medieverdenen og i det politiske liv, og innvandring brakte andre religioner til våre nabolag.

Det som forundrer meg er at ønsket om enhetssamfunnet ser ut til å leve fortsatt. Er det mangfoldigheten som blir truende? Er det for vanskelig å leve med uenighet?

Jeg vil nevne noen eksempel:

Fram til 1961 var det bare menn som kunne bli prester i Den norske kirke, men det året ble Ingrid Bjerkås ordinert som den første kvinnelige presten. Jeg synes det har vært en berikelse for kirken, og jeg vet at mange har kjempet hardt for at det skulle være mulig i hele landet. I fjor var det så en mannlig prest som stod fram og sa at han fortsatt var imot kvinnelig prestetjeneste. Og mange reiste spørsmålet om det skulle være rom for han som prest i kirken. Lokalt var det konfirmantforeldre som ba om å få en annen prest til å undervise sine ungdommer. Og jeg undres: Må alle prester tenke likt om dette? Ser vi oss omkring, så er Den norske kirke i verdensmålestokk en del av et mindretall som har kvinnelige prester. Det er 80 millioner lutheranere, mens både den katolske kirke med 1,270 milliarder og den ortodokse med 300 millioner har bare mannlige prester.

I 1978 ble loven om fri abort vedtatt av Stortinget med ganske tydelige protester fra kirken. En av biskopene sa opp sin stilling i Statskirken som protest mot dette. Loven tok vekk alle helsefarlige private løsninger for de som ikke fikk hjelp av helsevesenet. Og loven førte ikke til en økning av aborter slik noen fryktet. Tvert imot har det de siste årene vært en jevn nedgang.

Men det synes vanskelig å få til en saklig offentlig samtale rundt abort i ettertid. Et tydelig eksempel er diskusjonen om tvillingabort i 2019. Flere var skeptiske til at en kunne fjerne det ene av to tvillingfostre, men forslaget om å begrense denne adgangen førte mange tilbake til skyttergravene fra 1978. Den nyanserte samtale forsvant, selv om dette bare dreide seg om en håndfull tilfeller hvert år. Abortsamtalen handler om den vanskelige avveiningen mellom fostrets rett til liv og kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Går det an å samtale om dette og leve med uenighet uten å stemple hverandre?

Fram til 1972 var homofilt samliv forbudt ved lov i Norge. Denne bestemmelsen ble heldigvis opphevet og det ble etter hvert anledning til å inngå partnerskap og fra 2009 også ekteskap mellom to personer av samme kjønn. Disse endringene er kjempet fram av de homofiles organisasjoner og i perioder med mye motstand fra kirken. Selv ser jeg verdien i at samfunnet gjennom dette har gitt beskyttelse til en gruppe som i mange land utsettes for trakassering. Samtidig har kirken hatt sin egen interne samtale om hva som er ekteskap ut fra kristen forståelse. Denne samtalen endte i 2016 med et vedtak om at det er to likestilte syn, og at en ga hverandre frihet til å handle ut fra eget syn. Det ble altså lov å gifte seg i kirken for likekjønnede, samtidig som kirkelige medarbeidere fikk lov til å si nei til å bidra. Dette ser ut til å fungere slik at alle som ønsker å gifte seg i kirken får det.

Men i samfunnet er det ikke en tilsvarende forståelse for at en kan leve med to ulike syn. Studenter fra Norsk Lærerakademi (NLA) i Bergen har blitt nektet praksisplasser i en rekke Osloskoler, fordi NLA i sitt verdidokument bygger på den tradisjonelle kristne ekteskapsforståelsen. Flere har reist spørsmål om dette er starten på et yrkesforbud for de som ikke har den «rette» meningen om ekteskap.

Felles for disse tre eksemplene er det at det er undertrykte grupper som har kjempet for sin sak. Og det er ikke vanskelig å forstå at for den som kjemper for egne rettigheter, er det ikke alltid så lett å gi rom for nyanser. Men når slaget er vunnet, er det viktig å overveie veien videre. Må vi alle være enige? Går det an å leve greit med alternative tankeganger? Jeg tror det er godt å øve seg på å leve med uenighet, uten å skulle se på den andre som fiende.

Da Mao hadde skaffet seg all politisk makt i Kina, var han ikke fornøyd med det. Han ville også ha kontroll på kinesernes tanker og meninger. Derfor satte han i gang kulturrevolusjonen – en aksjon for at alle kinesere skulle tenke som partiet. Da Maos tid var ute, viste det seg at de kristne i Kina hadde økt fra 4 millioner da Mao overtok, til 16 millioner da han døde. Dette på tross av hans iherdige forsøk på å utrydde all religion i Kina. Makt forandrer ikke nødvendigvis tankegang.

Stålsettutvalget lanserte i 2013 tanken om det livssynsåpne samfunn. En av hovedtankene var at det skal være rom for ulike livssynsuttrykk i det offentlige rom. Vi må tåle å bli eksponert for trosuttrykk vi ikke er enige i. Vi må lære oss den gode kombinasjonen der vi tydelig står for vårt eget og samtidig er nysgjerrig på de andres ståsted. Jeg tenker det må være den samme åpenheten for alle synspunkter vi ikke er enige i. Norge har vært et ensrettet samfunn. Jeg håper det aldri blir det igjen.

Gustav Danielsen

prost