1. mai

– Egoismen har tatt overhånd i enkelte miljø

Einar Dahlum Rødt  Foto: Tor J. Friberg

Debatt

Einar Dahlum, kommunestyrerepresentant for Rødt i Levanger, holdt appell i forbinder med kransenedleggelsen ved minnesmerket ved Levanger kirke 1. mai. Her er appellen hans:

Kjære alle sammen, godtfolk på Levanger!

Årets 1. mai er helt spesiell. Tradisjonene, stemningen og lydene vi forbinder med dagen – tog, korps, faner - er mer eller mindre borte. For et års tid siden trodde vi at «alt skulle bli bra igjen» til neste 1. mai. Slik ble det ikke. Men vi har troen. Til neste år feirer vi sammen – sterkere enn noen gang!

1. mai er en internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen: Arbeidernes internasjonale kampdag. Dagen ble innført etter forslag fra de fagorganiserte i USA og markert første gang i 1890, også i Norge. Arbeiderbevegelsen har gitt vanlige familier trygghet, frihet, og ikke minst – verdighet i over 130 år. Det vil si muligheten til å holde hodet høyt hevet og kjenne på den tilhørigheten som fellesskapet Norge er.

Men fellesskapet er truet. Målet vårt må være å styrke den norske modellen, bidra til rettferdig fordeling av byrdene fra krisen vi står i og ruste oss for framtiden med aktivitet og varige arbeidsplasser i hele landet. Det har tatt lang tid, mange svette og varme hender og kloke hoder med uegennyttige forsetter å sammen bygge opp velferdssamfunnet vårt. Men velferdssamfunnet står under press nå. Egoismen har tatt overhånd i enkelte miljø, og de har etter hvert klart å selge inn en ide om at alle har like forutsetninger, at hver enkelt er sin egen lykkes smed. Og til slutt; at arbeidsløshet, fattigdom og sykdom, er selvpåført og fortjent. At å ta imot hjelp er å snylte. Det er selvsagt en løgn som er skapt for å rettferdiggjøre utnytting, for eksempel sosial dumping, av vanlige folk. Coronakrisen viser dette så tydelig, at det er ikke er latskap eller grådighet som står fremst i hodet på folk flest. Folk vil jobbe. Skape gode lokalmiljø, betale skatt og bygge gode fellesskap sammen med familie, venner og naboer. Arbeiderbevegelsen har vist oss at fellesskap fungerer. Men vi kan ikke ta fellesskapet for gitt. Under velstanden vokser usikkerheten fram. Den generasjonen som vokser opp nå er den første på over hundre år som kan få det mer utrygt enn foreldregenerasjonen sin.

Det viktigste med 1. mai-feiringen er ikke hva vi demonstrerte for eller mot, men det å utvikle holdninger og vise at vi tilhører et fellesskap, symbolisert ved selve toget, flagg og foreningsfaner. Fellesskapet blir også styrket gjennom barnetog, torgmøter, flaggheisning og fester denne dagen. 1. mai er dagen da vanlige arbeidsfolk viser seg. Ikke bare for å vise styrke utad, men også for å skape styrke innad. Og det nødvending. Fordi; Arbeidsfolk har aldri fått rettigheter – arbeidsfolk har kjempet frem og vunnet rettigheter. Nå handler det om å holde fast ved rettighetene, og kjempe for dem. Vi snakker ikke om å kjempe for ublu lederlønninger. Som vi for eksempel så tidligere i vinter hvordan den tidligere samvirkeorganisasjonen Coop praktiserer og symboliserer et syn på felleskapet, eller rettere sagt en mangel på fellesskapstankegang. En grenseløs grådighet. En millionlønn ganger 5 med gullpensjon langt inn i evigheten. En månedslønn høyere enn de fleste som fyller hyllene på prix eller sitter i kassen på coop mega noen kan drømme om å få i årslønn. Sånn er det. En forkvaklet ide om at man er så mye bedre enn andre og så mye mer verdt. Vi skjønner at tankegodset i tv-serien exit også har kommet inn i nabolaget vårt.

Rettighetene vi snakker handler mer om at vi må ta vare på velferdsstaten. Og denne perioden med corona minner oss om hvor sårbare vi er, hvor avhengige vi er. Av hverandre – og av at det finnes en velferdsstat. Der du får den hjelpa du trenger, også om du ikke er rik. Når helsen er prisgitt størrelsen på lommeboka, så er det ikke mye til solidaritet igjen. Den råe knallharde exitkapitalismen baserer seg på utnytting. Den innebærer at direktøren, eller butikksjefen får bedre behandling i helsevesenet enn barnehageassistenten. Lønnsforskjellene og utnyttingen av vanlige folk ødelegger de delene av det norske samfunnet som vi er glad i. Derfor er kampen mot forskjells-norge arbeidsfolket sin viktigste sak. Vi vil at neste generasjon skal arve et mye mer rettferdig og humant Norge, ikke et mørkeblått forskjells-Norge!

Det er vanlige folk som holder Norge sammen og bidrar til den viktigste verdiskapningen av alle; omsorgen for hverandre, barn, fattige og syke. Det er arbeidsfolk som holder samfunnet i gang – i butikker, i transport, i barnehager og på skoler, i politi og brannvesen, i renhold og mange andre bransjer. Aldri før har vi sett hvor avhengige vi er av vanlige arbeidsfolk.

For vi mennesker er avhengig av hverandre. Vi trenger hverandres samvær og bekreftelse. Vi trenger humor og alvor. Vi trenger praktisk hjelp og moralsk støtte. Vi trenger å løse oppgaver sammen! For vi mennesker er ikke bare én og én. Vi er et fellesskap. En stamme. Vi gir hverandre trygghet; en velferdsstat.

Ironisk nok trenger også kjøpmannen et slikt samfunn for at han skal kunne leve trygt. For å få gode arbeidsfolk som kan jobben sin, som er glade i jobben og skjønner at å leve i et samfunn handler om å yte etter evne, og ta imot etter behov. Men Gyldentann vil ikke dele, og han vil ikke bidra. Han forstår bare et språk, og det er makt. Hans fremste mål det er seg selv og sine. Derfor er arbeiderbevegelsen så viktig; når vi står sammen er vi sterke! Når vi er sterke kan vi vinne og skape balanse. Vi kan oppnå en forvaltning av verdiene som på sikt tjener alle!

Det er en hendelse i ny tid som symboliserer kampen vi står oppe i nå så utrolig tydelig og knallhardt; terroraksjonen på Utøya 22. juli 2011. Det er ti år siden til sommeren. Boken; Aldri tie, aldri glemme tematiserer hva denne kampen handler om. Flere fra Levanger har modig bidratt i denne boken, og i den offentlige debatten om Utøya og hvorfor debatten er viktigere enn noen gang. Arne Okkenhaug trakk i boken denne debatten til et personlig nivå. Det vi si at til et poeng om samfunnet handler om oss selv, vårt personlige ansvar og hvordan vi møter andre mennesker. At vi må velge mellom å møte mennesker med frykt, sinne, misunnelse, sjalusi, grådighet og arroganse, Eller glede, fred, kjærlighet, håp, raushet, ydmykhet, snillhet, vennskap, empati, sannhet og medlidenhet.

1. mai handler om vårt eget og vårt felles valg om hvordan vi vil at samfunnet skal være. I dag står vi opp for dette valget.

God 1. mai!

Einar Dahlum