1. mai

– Falstads historie er også historiene om samhold og solidaritet, under fangenskapet og etter krigen

Christian Wee løftet fram stemmer fra Falstadsenterets arkiv da han holdt appell i forbindelse med kransenedleggelsen 1. mai.  Foto: Roger M. Svendsen

Debatt

Christian Wee, direktør for Falstadsenteret, holdt en appell i forbindelse med kransenedleggelsen ved minnebautaen i Falstadskogen 1. mai. Her er appellen:

Kjære alle sammen.

1. mai i Falstadskogen er en dag som skaper ekstra rom for refleksjon. Samhold og solidaritet – viktig i fredstid, og viktig i krig og konflikt. Ved SS Strafgefangenenlager Falstad satt omtrent 4200 mennesker fengslet i 1941-1945. Menn og kvinner, fra mer enn 15 forskjellige nasjoner.

Mennesker som var arrestert av mange ulike grunner:

  • Jødisk bakgrunn
  • Utenlandske slavearbeidere, de fleste fra Sovjet og Jugoslavia
  • Motstandsmenn- og kvinner
  • Gisler
  • Mennesker som etter regimes regler hadde gjort seg skyldig i forbrytelser

Falstads historie er beretninger overgrep, maktmisbruk, og en historie om de som ga det største offer og ble begravd her bak oss i Falstadskogen. MEN, det er også historiene om samhold og solidaritet, under fangenskapet og etter krigen.

Tidsvitnene, fangene, forteller historier om betydningen av solidaritet og samhold, under forhold så umenneskelige at privilegerte mennesker i et av verdens rikeste land ikke har forutsetninger til å forstå de. Men: bak muntlige beretninger og skrevne ord som er opp mot 80 år gamle kan vi fornemme hva de ønsket å fortelle.

Jeg vil løfte frem noen få stemmer fra Falstadsenterets arkiv, som forteller ulikt om solidaritet og samhold:

I år er det et ekstra fokus på kvinners rolle i krig. På Falstad var det en egen kvinneavdeling, hvor over 200 damer satt fengslet.

Inger Johanne Bruun, Falstadfange og senere overført til Grini, sier:

Men de jentene jeg traff på Falstad og på Grini, det er vennskap som jeg aldri har hatt før eller senere. Selv om vi treffer hverandre en gang hvert år eller hvert annet år eller sånn, så er det et eller annet som er veldig fint. Og hvis det er noe som skjer som... en eller annen trenger hjelp, så vær sikker på at da får vi det hos hverandre altså.

Frank Storm Johansen, Falstadfangen som forteller sin beretning i boka 1000 dager i fangenskap:

For i hele tatt å komme noenlunde helskinnet gjennom et langt fangenskap var, i tillegg til all hjelp utenfra, kameratskapet avgjørende. Samholdet hjalp til å holde motet oppe og styrket håpet om å overleve og komme hjem. Var man alene, hengitt til seg selv, var det lett å miste troen på en lykkelig slutt.

Kameratskapet under disse vanskelige forholdene vi alltid stå for oss fanger som noe enestående. Jeg vil si det så sterkt at på grunn av at jeg lærte så mange sterke og uredde mennesker å kjenne, ville jeg faktisk ikke vært fangenskapet foruten.

Alt dette positive gjorde at vi kom hjem med troen på det gode i menneskene, tross alt, selv om annen tro, om det hadde vært noen slik tidligere, vel hadde små muligheter til å overleve.

Nikolaj, sovjetisk krigsfange, i 90-årsalderen da han ble intervjuet for ca. 10 år siden:

Den siste tida før frigjøringen var han i en leir på Trøndelagskysten. Av det han minnes 70 år senere er den hjelp han fikk uutholdelige forhold i en leir i Sør-Tyskland. Han så ikke noe håp i tilværelsen, og han tenkte å gå i døden ved å klatre opp i piggtrådgjerdet for å la seg skytes. Mens han stod ved gjerdet kom det en pakke – et tørkle med fire kjeks og ti sigaretter. Det var flere leirer helt inntil hverandre, og på den andre sida så han en annen fange som vinket til ham. Og, sier Nikolaj, “fra det øyeblikket bestemte jeg meg for å leve, for å holde meg i live på alle vis”.

Verdal, nyåret 1945. Sokneprest Hovden skriver i dagboka etter at de sovjetiske fangene kom til bygda:

“Ei botnlaus liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis?”

4 ulike korte beretninger om samhold og solidaritet, fanger imellom, fanger og naboer, under krigen og i ettertid. De er ulike, men de forteller alle noe om betydningen av solidaritet: helt ned til den lille detaljen, den ene handlingen, som i ytterste konsekvens reddet liv. Det som betydde så lite for den som akkurat da hadde overskuddet, men som betydde alt for den som trengte det som mest. Det var viktig for fangene under 2.verdenskrig, og det er også viktig i dag.

Vi står nå foran minnebautaen for de falne i Falstadskogen, bautaen laget av Odd Hilt, som selv var Falstadfange. Vi som jobber ved Falstadsenteret får årlig påminnelser fra etterkommere av de som ble henrettet i Falstadskogen om hvor stor pris de setter på at minnestedet holdes i hevd og at fangene minnes på merkedager som i dag. Vi hedrer de som mistet livet i Falstadskogen og alle de andre tusener av fanger som mistet livet på norsk territorium under 2.verdenskrig.

Christian Wee