Boikott av fotball-VM i Qatar er kanskje ikke den beste løsningen

Logobilde Gustav Danielsen Prost Steinkjer Tidligere sogneprest i Åsen og Frostad 

Debatt

Boikott er et reaksjonsmiddel som brukes eller som det oppfordres til ved politiske hendinger som noen misliker sterkt. Nå er det kommet forslag om at Norge skal boikotte VM i fotball i Qatar, fordi mange gjestearbeidere skal ha mistet livet under bygging av VM-anleggene. Israel blir jevnlig utsatt for boikottforslag pga. okkupasjonen av palestinsk land og behandlingen av palestinere. Etter Russlands annektering av Krim, ble enkeltpersoner i det russiske statsapparatet rammet. Mitt inntrykk er at begrunnelsene for boikott kan være sammensatte og av og til litt ulogiske.

Noen boikotter for å holde sin personlige sti rein. «Jeg vil ikke kjøpe varer som er laget av barnearbeidere», «Jeg vil ikke samarbeide med firma som selger våpen til krigførende land» osv. På mange felt er det personlige bidrag viktig – vi sorterer søppel, vi går med munnbind og holder avstand. Sammen utgjør vi en forskjell, i saker som er ganske entydige.

Men skal vi boikotte for å bevare egen sti rein, blir det fort komplisert. Hva vet vi om alle de varene som vi tilbys i butikkene? Hva vet vi om alle firma som har oppdrag i samfunnet vårt? Skal jeg la være å kjøre på ei bru som er laget av et kinesisk firma, fordi Kina undertrykker uigurene?

For andre handler det om et politisk engasjement. Det er viktig å protestere mot urett og undertrykkelse rundt omkring i verden. Men hvorfor er engasjementet så selektivt? Israel skal rammes som okkupasjonsmakt og Qatar med sin dårlige benadling av gjestearbeidere. Men det er svært mange andre som går fri:

Hamas i Gaza med sitt politiske mål om å utslette staten Israel, Kina med sin undertrykkelse av uigurene, Russland med sin okkupasjon av Krim, Kina og Russland med sin brutale behandling av opposisjonelle, Pakistan som idømmer kristne dødsstraff for påstått spott av profeten Muhammed, Saudi Arabia som fører krig i nabolandet Yemen, en krig som forsterker nøden i et av verdens fattigste land. Og dessverre er det svært mange andre eksempler. Hvor mye internasjonal urett har vi oversikt over og greier å protestere mot? Hvor mange land skal vi boikotte?

For andre igjen er boikott en aksjonsform for å skape endringer. Boikott brukes som politisk pressmiddel. Og da er det klart at boikott av Kina ikke fører fram. Da nobelprisen ble gitt til den opposisjonelle Liu Xiaobo i 2010, ble resultatet at Norge ble boikottet av Kina, inntil vi hadde logret lenge nok, bl.a. ved ikke å ta imot Dalai Lama på en verdig måte. Til sist ble vi igjen tatt inn i varmen. Jeg ser også at Vestens boikott av Russland retter seg mot ledende personer, men ikke mot presidenten selv, Putin.
En boikott mot Qatar kan for Norges del bli ganske enkel. Norge har ikke for vane å kvalifisere seg til VM, så da slipper en å gjøre noe som helst. Jeg har heller ikke noen tro på at en boikott mot Israel vil endre noe. Det vil bare forsterke Israels selvforståelse av at alle er imot dem, så de må sikre seg selv med militære midler. Det som har skapt endring i Midt-Østen er personer med mot. Den egyptiske presidenten Sadat tok sjansen på å reise til Jerusalem og tale i Knesset. Det var starten på en normalisering av relasjonen Egypt – Israel. Osloavtalen som Arafat, Peres og Rabin tok sjansen på, skapte håp en stund, men drapet på Rabin ødela det som kunne ha skapt endring.

I møte med alt det grusomme som skjer rundt i verden, så skjønner jeg fortvilelsen over tingenes tilstand og ønsket om å gjøre noe. Men jeg tenker at hvis vi skal gå til boikott må vi være sikre på at dette gjør vi ikke for å peke på vår egen prektighet, og så må det være en stor sannsynlighet for at boikotten kan føre til endring. Personlig har jeg mye mer sans for det norske fotball-landslagets protester mot Qatar, enn en mulig boikott – i tilfelle vi skulle kvalifisere oss.

Gustav Danielsen