Kanskje har året vi har gått gjennom nettopp vært en måte å forberede oss på det som kommer, at gevinsten - det vi som fellesskap har erstattet det tapte med - er solidaritet og utholdenhet

Det ble ingen Paris, ingen Wien, ingen fem-retters, ingen headbang. Men gå ut og erstatt det med noe som er bedre, ikke bare for deg selv, men også for dine venner, din familie og samfunnet som helhet, skriver Eivind Hofstad Evjemo Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB  Foto: Håkon Mosvold Larsen

Logobilde  

Debatt

Så hva gjorde vi med alle disse møtene som aldri fant sted, sorgetterdønningene av Paris-turen som ble kansellert.

Nei, ikke se Rage Against the Machine i Wien.

Nei, ingen Coachella med vennegjengen. Og alle foreldrene i den nye barnehagen som skulle bli dine nye venner. Nei, glem det.

Å gud for et fint år det kunne ha blitt!

Jeg har lenge hatt en taktikk som innebærer at når jeg mister noe, så skal jeg erstatte det med noe som er bedre. Da noen stjal fotoapparatet mitt – jeg hadde tatt mange fine bilder med det –, så erstattet jeg det med å skrive dialog-dagbok sammen med kjæresten min. Der beskrev vi dagene våre for hverandre, gjorde små riss inn i hverdagen, ikke høyverdig, bare helt enkelt og observerende. Taktikken var at vi gjennom dette skulle klare å «fange» livet på en bedre måte enn det (jævla) fotoapparatet kunne fått til, altså erstatte noe som var bra, med noe som var bedre. Og jo, jeg fikk igjen penger på forsikringa og jeg kjøpte meg nytt apparat, men jeg brukte det ikke like mye som før, for nå føltes plutselig ordene mer nødvendige og uerstattelig.

Denne dagboken ble etter hvert en tekst som vokste sammen med oss, det kunne korrigere minnene våre, gjøre det mulig å zoome inn på en dag, en periode av livet, høre våre egne tanker og hvordan vi formulerte dem. I disse ordene kunne jeg fornemme en slags essens av sannhet. Og denne opplevelsen ville jeg ikke fått viss ikke den tyven hadde rappa fotoapparatet mitt.

Som forfatter blir man ofte bare knyttet til verkene man skriver og utgir, helst på et stort forlag. Men egentlig er det å skrive noe mye større enn det. Mitt forfatterskap – som det kalles – har fire synlige topper, men for meg består det også av en enormt mange andre tekster, prøvende, skissete, men for meg allikevel litterære. Noen går direkte inn på det personlige og skal ikke nødvendigvis deles. Andre ting strekker seg mot det samfunnsmessige og ønsker å inngå og påvirke en større samtale om hva et menneske er osv. Andre tekster er mer å anse som korte eksperimenter, hastig skrevet ned, ganske raskt glemt. Men er ikke de fleste tanker de som bare flyr forbi?

Når jeg holder skrivekurs eller reiser rundt i skolen kan det av og til framstå som totalt uforståelig at jeg sier at det å skrive kan ha en funksjon for elevens liv. At å skrive er en av de eldste og kanskje mest menneskelige metodene å være i kontakt med «seg selv». At språket så å si er skapt i tankenes hastighet. For en moderne elev blir dette uforståelig fordi premisset for læring i så stor grad har flyttet seg fra boksiden og over på skjerm, tekst er i stor grad erstattet med bildet. Kunnskapen glir inn i øyet, før de setter seg i tankene.

For mange ble COVID en sabotasje fra det egentlige livet. Det var så enormt mye vi ikke fikk gjort. Det var mange av oss som merket at dørene slo igjen. Det poppet opp nye dyploddende spørsmål alla hvem er jeg og hvorfor er jeg her. Oslofolk med småbarn flyttet til Lillehammer, Søgne og Levanger. Mange begynte også å spørre seg: Lener min livslykke seg på et altfor smalt felt? Å bo i byen framsto plutselig som hemmende og unaturlig.

For tida jobber jeg som medredaktør for en bok om Det norske Oljefondet. Og det mange av fondsfolkene og politikere advarer om (til tross for at fondet nå er verdt ellevetusenmilliarder), er at det kommer tøffere tider. En ny eldrebølge kommer til å rive og slite i disse pengene. Gullalderen er ettertrykkelig forbi. Vil vi tåle omstillingen?

Kanskje har året vi har gått gjennom nettopp vært en måte å forberede oss på det som kommer, at gevinsten – det vi som fellesskap har erstattet det tapte med – er solidaritet og utholdenhet.

Året gjorde også at flere fikk øynene opp for mønstre i samfunnet vårt, enten det var hvor avhengig vi er av helsevesenet og hvor sårbart det er. Det gjorde også at mange, barn som voksne, kjente mer på frykt, enten det var rett mot helsen til sine foreldre eller besteforeldre eller for at det aldri skulle bli noe skole eller fotballtrening igjen. Men å erkjenne sårbarheten er kanskje nødvendig for at vi skal kunne bli et bedre samfunn. Altså kan det hende at vi har erstattet det litt mer likegyldig menneske vi var i 2019, med et mer oppvakt og solidarisk menneske i 2021. Men dette er selvfølgelig opp til oss, for det er fullt mulig å sløse bort.

Men ok, det ble ingen Paris, ingen Wien, ingen fem-retters, ingen headbang. Men gå ut og erstatt det med noe som er bedre, ikke bare for deg selv, men også for dine venner, din familie og samfunnet som helhet.

For som også smarte folk i oljefondet minner om; Norge drives ikke på olje, det drives av mennesker.