Diskrimineringen av asiatiske kvinner i Norge

Debatt

– Det vanskeligste med å være et resultat av norsk far og thai mor, er å måtte leve med hvor stigmatisert det er, sa Monica Goksøyr (30) til VG i helga. Barn av thainorske ekteskap får høre at mora er thaihore allerede i skolegården. Hvordan kom vi dit?

Hvor har du kjøpt henne? sa en levangsbygg jeg møtte for 7 år siden utenfor Kiwi. Det er respektløst overfor dama mi og det er respektløst overfor meg. Det er spillteorien i praksis. Når det ikke oppleves noen kostnader forbundet med å si sånt, kjører man på. De svarte har sin black lives matter, asiatiske kvinner og menn som er gift med dem har ingen lives matter aksjon. Derved er det kostnadsfritt å buse ut. Samtidig kan en vinne anerkjennelse og status i kameratflokken på slike utsagn.

Men jeg må skuffe levangsbyggen, jeg har ikke kjøpt dama mi. Vi møttes på en ganske så prosaisk måte, på handletur på Kooperativen. Kona mi hadde da bodd i Norge i over tretti år. Dessuten var og er hun ikke til salgs; hun har hele tiden arbeidet og tjent sine egne penger på vanlig vis. Men hvorfor er det blitt slik, at folk sier sånne ting? For det første må jeg si at Nordahl Grieg tar feil i Til Ungdommen når han skriver at «Edelt er mennesket». For det er det ikke, det har en rad psykologiske eksperimenter vist, som Milgram-studien. Robert Axelrod (1980) viser at mennesket er opportunist, det følger strømmen. Mennesket gjør altså det som tjener dem best.

For det andre, stereotypien av den asiatiske kvinnen slik den er fremstilt i filmer som The Green Berets, Platoon og en rekke andre filmer om Vietnamkrigen er at hun er en prostituert og at det rettferdiggjør en nedlatende holdning overfor henne. Kilden til dette synet stammer fra tiden under Page Act i 1875 og fortsatte i scener som der Lin i The Green Berets prostituerer seg som en del av sitt plott for å fange General Thi. Man fremstiller det altså sånn at asiatiske kvinner bruker kroppen sin for å nå de målene de har. Rettferdiggjøringen av en slik orientalisme er materialisert i diktet, The White Mans Burden, av Rudyard Kipling, altså at den hvite har rett/byrden med å kolonisere Østen for å bringe dem opp på et høyere sivilisatorisk nivå, i dette tilfelle Filippinene. Covid-19 har gitt ytterligere materiale til brennmerkingen.

Det er i en slik kontekst en må forstå det tog av kvinnesakskvinner som møtte på Fornebu med store plakater der det sto skrevet med tusj: «Nei til sexhandel» , da min kjære Minda kom til Fornebu sammen med en andre filippinske kvinner sommeren 1986. I Dagsrevyen og på førstesidene i VG, Dagbladet og Aftenposten kunne man se oppslag som gikk ut mot brevkontakten som foregikk mellom filippinske kvinner og norske menn. KrFs ungdomsbevegelse signaliserte at de ville ta saken opp med moderpartiet, for å skape en front mot det de kalte kvinneundertrykkende virksomhet, meldte Aftenposten.

For norske kvinner er asiatiske kvinner truende, fordi de oppfattes som hyperseksuelle. For den kulturelle og sosiale diskrimineringen av asiatiske jenter handler dypest sett om økologiske lover. Prisen eller verdien på norske kvinner som seksuelle partnere faller naturligvis når tilbudet på kvinner generelt øker. Det forklarer trolig holdningene og språkbruken om asiatiske damer. Mennene på sin side må for å være innenfor simulere at de er av samme oppfatning som kvinnene.

Men hvor er de samme kvinnesakskvinnene når det er snakk om kvinneundertrykkende praksiser i kulturer fra Afrika og Midt-Østen? Det holder de seg vekke fra. Fordi disse kvinnene er ikke truende i sin seksualitet, fordi disse kvinnene holdes i sjakk av sine fedre, mannlige søsken og ektemenn og konkurrerer ikke om norske menn. Ta filippinske sykepleiere som eksempel. Norsk Sykepleierforbund påstår at det er stor sykepleiermangel i Norge. Men det er i stor grad en villet sykepleiermangel. Fordi de fagforente sykepleierne ikke ønsker konkurranse, verken på ekteskapsmarkedet eller på jobbmarkedet.

Avdelingsdirektør Anne Farseth i Helsedirektoratet har opplyst følgende til undertegnede: (…)Vi tar imot transcript (og all annen dokumentasjon) fra både afghanske og filippinske søkere. For søkere fra Afghanistan krever vi imidlertid at utdanningsdokumentene sendes oss direkte fra utdanningsinstitusjonen, dette for å sikre at dokumentasjonens ekthet (dokumentsikkerhet). For sykepleiere med utdanning fra Filippinene kan vi motta dokumentasjonen direkte fra søker(…)». Men det betyr i praksis at filippinske sykepleiere må ta en rekke kostbare kurs oppå sin fireårige collegeutdannelse som sykepleier for å få arbeide i Norge. Det gjør en utdannelse som er kompatibel i USA nærmest uomsettbar i Norge, uten at sykepleieren tar store deler av utdanningen om igjen her i Norge. NSF (sykepleierforbundet) har vært høringsorgan i forbindelse med utarbeidingen av reglene for filippinske sykepleiere.

Denne hindringen behøver ikke afghanske sykepleiere bry seg med slik jeg har forstått det. Dernest prioriteres de på deltidsstudier ved norske universiteter og høgskoler. Derved havner filippinske sykepleiere gjernest som underordnede pleiere, hushjelper og frokostverter på hoteller, og ikke i et yrke de er utdannet til. Det er The White Mans Burden omsatt i praksis. Dette er altså det glasstaket som asiatiske kvinner som vil opp og frem møter på i det norske samfunnet, i tillegg til at de må tåle å bli seksuelt og kulturelt diskriminert. Det utålelige er at også barna deres får lide.