Økonomien i Levanger kommune – hvordan kunne det gå så galt? Et tilbakeblikk på historien.

Nå har en riktig nok fått borgerlig styre på Levanger også, men beklageligvis finnes det ikke noen «quick fix» for en skakk-kjørt økonomi., skriver debattanten.   Foto: Roger M. Svendsen

Logobilde. Til debatt. Sigvard K. Gilstad 

Debatt

Med hensyn til økonomien følger Levanger fortsatt et velprøvd mønster:

Man starter med å føre en politikk hvor en ikke evner å ta økonomien på alvor, hvoretter en havner i et økonomisk uføre og først da begynner en seriøst å diskutere mulige innsparinger. Men nå haster det (brannslukking) og følgelig har en ikke tid til å vente på effekten av større tiltak som virkelig kunne monne. Ergo ender man med en heller smålig diskusjon om barnetrygden skal inkluderes i grunnlaget ved utbetaling av sosial støtte, behovet for motivasjonspenger til personer på tiltak, osv.

Denne situasjonen lar ikke en dreven politiker som SV’s Gunnar Løvås gå i fra seg og for riktig å demonstrere hvor «god og snill» han er protesterer han høylytt.

Det er kommunenes elendige økonomi som har fremtvunget dette og da kan en jo spørre om hvor «snill» har SV vært med hensyn til å bedre den situasjonen?

Har de noen gang bidratt med noe som helst?

I den senere tid har den økonomiske forskjellen mellom Stjørdal og Levanger fått oppmerksomhet, uten at noen synes å ha gått i nærmere inn på saken.

For å få en dypere forståelse for dette må en langt tilbake i tid og da slipper en ikke unna å snakke om «snøen som falt i fjor».

Det er mange saker som hver for seg har bidratt negativt til kommunens økonomi, men det er likevel en bestemt sak som skiller seg ut, etter som den fikk enorme konsekvenser og saken belyser til fulle de politiske utfordringene som er typisk for Levanger og da snakker jeg om det såkalte «Sandvika-vedtaket», eller mer presist, sammenbruddet av nevnte vedtak.

Saken ligger over 30 år tilbake i tid, derfor en repetisjon for den yngre garde:

Saken gjaldt skolestruktur (Levanger hadde 19 skoler den gangen) og dette var et stort og følelsesladet tema som en nødvendigvis måtte ta stilling til (I likhet med alle andre kommuner). Saken utløste steile fronter fra første stund, mange mente at dette var i skjønneste orden mens rådmannen påpekte at strukturen var i ferd med å bli både lite funksjonell, veldig kostbar og at demografiske endringer ville gjøre galt enda verre. Politisk uenighet til tross, det var likevel full enighet om å utrede saken, følgelig oppsto det såkalte «Sandstad-utvalget», ledet av den stødige og vel ansette Krf-politikeren Johannes Sandstad.

I samarbeid med administrasjonen ble det gjort et grundig arbeid, og av innstillingen fremkom det klart og tydelig at å legge en skolestruktur i samsvar med statlige føringer ville være svært fordelaktig både pedagogisk og økonomisk. Essensen i saken tok også den øverste politiske ledelsen inn over seg, og en landet på at noe måtte gjøres. Dette var foranledningen til det senere mye omtalte «Sandvika-vedtaket»: På et formannskapsmøte avholdt i Sandvika ble en enig om å følge innstillingen til Sandstad-utvalget. Det var i utgangspunktet et bredt forlik og det ble til og med protokollert hvordan selve avstemmingen skulle foregå: En skulle votere over skolene enkeltvis, slik at den enkelte representant fikk anledning til å stemme imot å legge ned sin «egen» skole (Sier noe om hvor tullete en skoledebatt gjerne blir).

Men så skjedde katastrofen: Etter iherdig innsats fra den politiske venstresiden brøt forliket sammen i det påfølgende møtet i kommunestyret. SV var selvfølgelig ikke alene om denne bragden, jeg mener å huske at sammenbruddet hadde støttespillere fra alle parti med unntak av Høyre og Krf.

For oss som hadde stått midt i kampen var dette en gedigen skuffelse, etter som det ikke var noen som helst tvil om konsekvensene. Og aller verst var det naturlig nok for Johannes Sandstad selv, som hadde stått rakrygget igjennom en opphetet skoledebatt, en debatt som til og med inkludert sjikane fra egne sambygdinger (En stor skam).

Jeg husker godt hans egne ord etter møtet: «I kveld ble Levanger påført ubotelig skade!»

Ettertiden brakte fasiten: Han fikk grusomt rett. I dag, 30 år senere, er økonomien i Levanger kommune fortsatt sterkt preget og da først og fremst av de politiske holdningene som lå bak sammenbruddet: Man evner ikke å fatte vedtak som vil være økonomisk gunstig over tid, dersom det synes upopulært i øyeblikket!

Som en direkte konsekvens av sammenbruddet ble det kort tid etterpå innført eiendomsskatt i Levanger. Fra «seierherrene» ble dette presentert som en «felles dugnad for å bedre velferden», men i virkeligheten ble hele beløpet benyttet til å forlenge livet til en håpløst foreldet skolestruktur. Det er noen som mener at eiendomsskatt er netto penger for kommunen, men det er nå en sannhet med modifikasjoner. Over årene har en brukt 10-talls millioner bare på å holde ordningen vedlike, mens en på Stjørdal heller har brukt penger på å drifte Midt-Norges flotteste kulturhus. En kan jo spørre om hvem som blir rammet av eiendomsskatten og svaret er da enkelt nok: For de veletablerte med familieinntekter rundt millionen er denne skatten nærmest å betrakte som en irritasjon, men for en minstepensjonist kan noen tusen i eiendomsskatt være en tung byrde. Det er alltid slik at en skakkjørt kommuneøkonomi først og fremst vil ramme de svakeste i samfunnet.

Og for kommunen, som skal konkurrere om nyetableringer, er eiendomsskatten i seg selv til stor skade: Under ellers like vilkår er det ingen bedrift som vil foretrekke Levanger fremfor Stjørdal. (Ingen eiendomsskatt på Stjørdal.)

I næringslivet legger man godt merke til hvilke kommuner som evner å skikke sitt eget bo. Det har ikke gått ubemerket hen at Levanger, stikk i strid med alle lovnader, nylig har økt eiendomsskatten på verker og bruk.

I dag har Levanger en skolestruktur som langt på vei tilsvarer innstillingen til Sandstad-utvalget, men en har ikke kommet dit ut fra den helhetsplanen som allerede forelå:

Typisk for Levanger var en kun villig til å angripe en struktur først etter en var havnet i økonomisk nød, følgelig er dagens struktur lagt over en 20-årsperiode, det ved at skolene er nedlagt enkeltvis og da gjerne etter store påkostninger. Og en oppnådde mest mulig støy hver gang (Elendig politisk håndverk).

Det er selvfølgelig umulig å si hva denne «strategien» har kostet kommunen, men et enkelt overslag gir en indikasjon: Det er bare å ta kr 25 mill/år og gange med 20 = et fryktelig stort beløp!

Som en ser, den enorme forskjellen i økonomien mellom Stjørdal og Levanger er en direkte konsekvens av politiske prioriteringer og det ved at på Levanger har den politiske venstresiden vært helt dominerende, mens Stjørdal i de siste 30-40 år har hatt et stødig borgerlig styre. På Stjørdal er det helt utenkelig at et vedtak i formannskapet, som ville ha medført en stor økonomisk gevinst, skulle ha blitt kullkastet i kommunestyret!

Ut i fra historien, er det ingen tvil om at Levangers elendige økonomi i høyeste grad er selvforskyldt.

Nå har en riktig nok fått borgerlig styre på Levanger også, men beklageligvis finnes det ikke noen «quick fix» for en skakk-kjørt økonomi. Det beste en kan oppnå på kort sikt er kanskje en bedring av økonomien, men en romslig økonomi med stor handlefrihet a la Stjørdal er neppe oppnåelig for Levanger? Det oppsto riktig nok en gylden anledning for noen år siden, en sammenslåing med Verdal ville ha medført et økonomisk kvantesprang for begge kommunene, men den muligheten ble som kjent også skuslet bort.

Nå går det mot valg igjen, og vi får tutet ørene full med kjente mantraer som at Høyre kun er opptatt av skattelette for de rike, regjeringen Solberg har sulteforet kommunene osv, men som en ser er virkeligheten langt mer nyansert.

Dersom Høyre hadde hatt en avgjørende stemme i Levangerpolitikken ville vi hatt en økonomi tilsvarende Stjørdal, noe som alle skulle hatt en fordel av og den største gevinsten ville så avgjort ha tilfalt dem som har minst fra før!

I dette bildet ser jeg gjerne en debatt om hvem som egentlig er de «gode og snille»?

Sigvard K. Gilstad


Lik Innherred debatt på Facebook