Innlegg:

Hun er uenig med Eimund Aamot, og skryter av rektoren ved videregående

Vilde Røstad Strømmen-Hovig 

Debatt

Tidligere i sommer kunne en lese Eimund Aamot, lektor ved Levanger Videregående skole, sitt motsvar til sin egen rektor, som mener at «skolen handler mer om fellesskap». Aamot peker på at det ikke lenger er lov til å være flink og prioritere skolegang, og at fokuset på fellesskapet i dagens skole går på bekostning av kunnskap. Nettopp dette synes jeg er interessant, for det er vel ingen som hevder at det må være enten eller.


Aamot sitt motsvar kom som en reaksjon på en artikkel der rektor ved Levanger videregående skole, Grethe Friedrich, i et intervju kritiserer hvordan Nydalen skole i Oslo har premiert elever for høye karakterer. Hun understreker at dette er ikke en praksis de kunne vurdert på Levanger, og at hun heller vil hedre elever som gjør en innsats på å styrke fellesskapet. Som lærerstudent i Levanger, og som innbygger i kommunen, synes jeg det er trygt å lese at dette er fokuset hos lederen i kommunens videregående skole.

Aamot trekker frem formålsparagrafen i opplæringsloven, der det står at et av skolens mål er å utvikle kunnskap. Her vil jeg som lærerstudent ta meg den friheten til å trekke frem andre mål som er nedskrevet i paragrafen, som blant annet er at skolen skal fremme danning, lærelyst og kompetanse. Skolen skal legge til rette for at elevene skal få utvikle seg fra sine egne ståsteder, gjennom begreper slik som medvirkning, demokratibygging og respekt. Dermed kan en se at skolens mandat er vidt og bredt – og at kunnskap er et av flere mål som skal hjelpe elevene til mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskapet.

En elev som får seksere blir jo nettopp belønnet for sitt arbeide, både i form av gode karakterer og muligheter etter endt skolegang. Fellesskap skal altså ikke gå på bekostning av kunnskap, men skolen skal være en arena hvor alle elever skal få utvikle engasjement og skaperglede, der læreren skal legge opp til en undervisning som både ivaretar fellesskapet og hver enkelt elev.

Førsteamanuensis i pedagogikk Janicke Heldal Stray publiserte i 2011 artikkelen «fra samfunnsmandat til samfunnsoppdrag. En språklig dreining i utdanningsretorikken», der hun trekker frem hvordan det pedagogiske språket har hatt en endring fra etterkrigstiden til Kunnskapsløftet, som påvirker virkelighetsforståelsen om skolens samfunnsrolle. Begreper som danning, samfunn, fellesskap ble i Kunnskapsløftet erstattet med begreper som kvalitet, resultater og målstyring.

Endringene i begrepene viser forandringen rundt forståelsen om skolens rolle, når eksempelvis begrep som blant annet danning og fellesskap er erstattet med kvalitet og resultater. Hvordan skolen har endret retning mot å være mindre opptatt av fellesskapet og dannelse, ved å være mer fokusert på måloppnåelse og resultater retter også Espen Schaanning et sterkt kritisk blikk på i boken «Til alle barns beste?».

Schaanning skriver at «Ingen har lese- eller skrivevansker før de måles opp mot en norm som fastsetter hva som er bra, og dårlig lese- og skriveferdigheter». Han peker på skolenes krav, måloppnåelse, prøver og karakterresultater, og understreker hvordan skolens normer og kunnskapsmål blir produsent av tapere.

Bør heller kanskje diskusjonen handle om hvordan skolen kan bidra til at alle mennesker, deres verdier, svakheter og styrke kan finne sin plass i systemet?

Aamot skriver at «en skole der elevene får lov til å tenke «at det ordner seg nok» er ikke en skole som fremmer gode holdninger og arbeidsvaner». Dette er jeg uenig i.

En skole som fremmer «at det ordner seg nok» er ikke synonymt med å ikke sette krav og forventninger. Vi vet at barn og unge i dagens samfunn har det tøft, der ungdommer får merkelappen «generasjon prestasjon», hvor den øverste prestasjon er det eneste gull. Dermed bør kanskje fokuset heller være på hvordan en skal sette disse kravene og forventingene, slik at ingen faller utenfor. Schaanning inviterer til «en kritisk og grundig diskusjon av skolen som samfunnsinstitusjon». Jeg synes denne invitasjonen bør tas på alvor – og at skolen bør arbeide for å fremme hva opplæringsloven forplikter: en skolehverdag basert på respekt, lærelyst og trygghet.

Alt i alt bør en se på utdanning som en moralsk og etisk praksis som stadig krever kritisk og demokratisk engasjement og bidrag. Aamot trekker frem at en skole som hjelper elever til å bli den beste utgaven av seg selv overholder det nye tverrfaglige tema «folkehelse og livsmestring». Hva den beste utgaven av seg selv er, kan vel defineres på ulike sett, men temaet «folkehelse og livsmestring» har som mål å fremme god psykisk og fysisk helse – og her mener jeg mestring av eget liv strekker seg lengre enn hva kunnskap kan måle.

Vilde R. Strømmen-Hovig