Laksen kom i høst inn på den nasjonale rødlista i kategorien nær truet. Dette innebærer at det i nær fremtid kan bli høy risiko for at laksen dør ut i Norge, dersom den negative utviklingen ikke stopper. Den nasjonale laksebestanden har hatt en nedgang på 51 % i perioden 1983 til 2019. Tilstanden i enkeltvassdrag er langt verre. Nasjonalt er lakselus og rømt oppdrettslaks vurdert som de største truslene mot laksebestandene. Hva er så situasjonen i Verdalsvassdraget?
Samme uke som Artsdatabanken publiserte revidert versjon av den nasjonale rødlista, slapp Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) rapporten «Status for norske laksebestander i 2021». Denne rapporten inneholder blant annet en vurdering av laksevassdragene etter «Kvalitetsnorm for ville bestander av atlantisk laks» for perioden 2015-2019. Bestandstilstanden for Verdalsvassdraget i denne perioden er vurdert til å være svært dårlig. Bestandstilstanden vurderes ut fra genetisk integritet, gytebestandsmål og høstbart overskudd.
Det er liten fangst av oppdrettslaks i Verdalsvassdraget, og den genetiske integriteten er derfor vurdert til god/svært god. Gytebestandsmålet er en beregning av hvor mye rogn laksen må gyte for at produksjonspotensialet i vassdraget utnyttes fullt ut. Siden mengden rogn øker med størrelsen på fisken er gytebestandsmålet satt som kg hunnfisk, i Verdalsvassdraget beregnet til 4016 kg. Dette er altså mengden hunnfisk som må være på elva når gytesesongen begynner. Fangstbegrensninger i sjø og elv, samt laks som settes tilbake (fang og slipp) vil derfor kunne være viktige bidrag til å nå gytebestandsmålet. Oppnåelsen av gytebestandsmålet vurderes som god om den i gjennomsnitt er mellom 80 % og 90 % i vurderingsperioden, og for Verdalsvassdraget er gjennomsnittlig oppnåelse av gytebestandsmålet beregnet til 83 % i perioden 2015-2019.
For at bestandstilstanden skal vurderes som god i henhold til kvalitetsnormen, er det ikke nok at det er tilstrekkelig med gytefisk i vassdraget. En viktig kvalitet med en laksebestand er også at det skal være en mulighet for tilnærmet normal høsting av bestanden. Med «normalt høstingsnivå» ett gitt år menes det høstingsnivået bestanden skal kunne tåle på bakgrunn av naturlig sjøoverlevelse, samtidig som bestanden når gytebestandsmålet. For at bestandstilstanden skal vurderes som god i henhold til kvalitetsnormen aksepteres det at høstingsnivået er noe redusert i forhold til normalen, men ikke under 80 % i gjennomsnitt. For Verdalsvassdraget er høstingspotensialet for perioden 2015-2019 beregnet til kun 41 % av normalen. Sagt med andre ord, innsiget av laks til Verdalsvassdraget burde vært mye større enn det som har vært tilfellet i denne perioden.
Hva skyldes dette? VRL peker på at overbeskatning, lakselus og fysiske inngrep er de mest sannsynlige grunnene til at laksebestanden i Verdalsvassdraget ikke når opp til forventede høyder i perioden 2015-2019. Selv om overbeskatning har vært en betydelig trusselfaktor for laksen i mange vassdrag vurderer VRL nå at forvaltningen i stor grad har tatt nødvendige grep: «Forvaltning basert på gytebestandsmål og påfølgende innstramminger i både sjølaksefisket og elvefiske medfører at det nå er sannsynlig at beskatningen i de fleste norske vassdrag baserer seg på høsting av et overskudd, og dermed ikke truer bestander eller produksjon.»
Store deler av Verdalsvassdraget er erosjonssikret. Dette har medført tap av areal, og kan også medføre at kvaliteten leveområdene til ungfisk reduseres. Selv om VRL vurderer at fysiske inngrep har hatt negativ effekt på laksebestanden i Verdalsvassdraget vurderer de effekten som liten. Det er foretatt undersøkelser som tyder på at produksjonspotensialet nedstrøms Vuku ble redusert etter storflommen i 2006, noe som i så fall kan ses i sammenheng med stor grad av fysiske inngrep på strekningen. Det er derimot håp om at situasjonen har forbedret seg, og i 2020 ble det startet en treårig ungfiskundersøkelse, som vil øke kunnskapen om dette.
Hva med lakselusa? VRL benytter Havforskningsinstituttets vassdragsvise beregninger av ekstra smoltdødelighet på grunn av lakselus. For perioden 2015-2019 viser disse beregningene en gjennomsnittlig ekstra dødelighet for laksesmolten som vandret ut fra Verdalsvassdraget på ca. 22 %. Dette er et estimat med usikkerhet, så den reelle ekstra dødeligheten på grunn av lakselus i perioden kan være lavere, men også betydelig høyere. Lakselusdødelighet utgjør ut fra denne beregningen en høyere prosentvis dødelighet enn det elvefisket stod for i samme periode.
Den antatt høye dødeligheten på utvandrende laksesmolt fra Verdalsvassdraget har allerede medført ekstra begrensninger på elvefisket. Nye regler ble vedtatt i 2021, og ble utformet med bakgrunn i forvaltningsråd utarbeidet av VRL. En sterkt redusert årskvote for Verdalsvassdraget ble fastsatt med bakgrunn i høy fare for ytterligere redusert innsig på grunn av lakselus. Disse reglene skal gjelde i perioden 2021 til 2025.
Ut ifra dette skulle man tro at oppdrettsnæringen også får krav om å redusere utslippet av lakselus i årene fremover. For lakseoppdrett er Norgeskysten delt inn i 13 produksjonsområder. Tillatt produksjonskapasitet innenfor hvert område skal etter gjeldende regler reguleres ut ifra det såkalte trafikklyssystemet, hvor indikatoren er om miljøpåvirkningen fra lakselus på utvandrende laksesmolt er akseptabel, moderat eller uakseptabel. Er det akseptabelt at 22 % av laksesmolten som vandrer ut fra Verdalsvassdraget dør som følge av lakselus? I denne sammenhengen har det dessverre ingen betydning, da påvirkningen på enkeltvassdrag ikke blir vurdert. Trafikklyssystemet er basert på gjennomsnittsverdier innenfor hvert produksjonsområde. Det vurderes som akseptabelt at inntil 10 % av laksesmolten innenfor et produksjonsområde dør som følge av lakselus. Overstiger smoltdødeligheten 30 % i gjennomsnitt, regnes miljøpåvirkningen som uakseptabel, og forvaltningen kan kreve nedskalering av produksjonskapasiteten. Et slikt vedtak om nedskalering er ble fattet for et produksjonsområde på Vestlandet, hvor oppdrettsnæringen i etterkant har saksøkt staten for tapte inntekter.
Trondheimsfjorden er nasjonal laksefjord hvor oppdrett av laksefisk ikke er tillatt, men hører inn under produksjonsområde 6, Nordmøre og Sør-Trøndelag. Som for alle andre produksjonsområder gjør en ekspertgruppe årlige vurderinger av gjennomsnittlig lakselusdødelighet på utvandrende laksesmolt for dette området. Basert på ekspertgruppens vurderinger skal Nærings- og fiskeridepartementet annen hvert år gjøre en vurdering av om produksjonskapasiteten for oppdrett av laksefisk skal justeres i produksjonsområdene. Ekspertgruppens vurdering for 2020 og 2021 er at lakselusdødeligheten har vært under 10 % i produksjonsområde 6. Dette til tross for at modellene fra Havforskningsinstituttet som VRL legger til grunn for sine vurderinger konkluderer med at dødeligheten på grunn av lakselus er mellom 10 % og 30 % for begge årene.
Konklusjonen fra ekspertgruppen vil i følge Nærings- og fiskeridepartementet automatisk medføre at produksjonskapasiteten i produksjonsområde 6 vil tillates å vokse med 6 % den kommende toårsperioden. Dette kan selvfølgelig medføre mer lakselus og økt dødelighet på laksesmolt som vandrer ut fra Verdalsvassdraget de kommende årene. Dette viser at trafikklyssystemet ikke er egnet til å ivareta laksebestander i enkeltvassdrag som er hardt rammet av lakselus fra oppdrettsnæringen. Ansvaret for å opprettholde tilstrekkelige gytebestander overlates i stedet til forvaltningen på vassdragsnivå, og medfører strenge begrensninger i elvefisket.
Skal laksen i Verdalsvassdraget og laksefisket som fritidsaktivitet, kulturbærer og næringsmulighet ivaretas på sikt, fordrer det etter min vurdering at statlige myndigheter tar nødvendige grep for å redusere påvirkningen fra lakselus. Det er dessverre grunn til å frykte at utviklingen den kommende toårsperioden går feil vei. Så kan det være mulig å kompensere for noe av tapet til lakselus ved habitatforbedrende tiltak som øker smoltproduksjonen i vassdraget. Verdalsvassdraget er en nasjonal lakseelv, og det kan derfor være riktig å forvente at statlige myndigheter ønsker å bidra til å få vurdert dette potensialet. Her kan det finnes gode tiltak som bør gjennomføres uavhengig av hvor mye laksesmolt som mister livet på grunn av lakselus hvert år. Men, lakselusa er uansett den største trusselen mot laksen i Verddalsvassdraget, og tiltak for å redusere lusebelastningen fra oppdrettsnæringen er med all sannsynlighet veldig viktig for å få tilbake en laksebestand med et solid høstbart overskudd.
Gjermund Gomo
Miljørådgiver
Verdal kommune