Det er hyggelig at Sunniva Rose og Jonny Hesthammer fra Norsk Kjernekraft AS har lest mine to innlegg om kjernekraftdebatten i Universitetsavisa og Europower, og intervjuet i Innherred.

Men de avleder debatten ved å skrive et innlegg som handler mye om meg personlig, hvor de gir et forvrengt bilde av det jeg sier (for eksempel at jeg legger boken til Serhii Plokhy til grunn for vurdering av kjernekraft i Norge), psykoanalyserer meg («skremt»), kommer med formaninger om hva jeg skal ha lov til og ikke lov til å si som professor, og påstår at jeg «skyver professortittelen foran meg».

Å tenke selv

For meg som akademiker betyr «å tenke selv» å søke flere gode og forskjellige kilder til kunnskap, spesielt i kontroversielle temaer der det ikke fins noe fasitsvar. Jeg er sikker på at Rose og Hesthammer skjønner det. Det er ikke noe annet en usaklig debatteknikk å lage en karikatur av dette.

Jeg er fullt klar over kjernekraftindustriens argumenter, og flere vitenskapsfolk jeg beundrer, er kjernekrafttilhengere. De er, som jeg gjentatte ganger sier, ikke uten gode poenger. Jeg er ikke mot kjernekraft på generelt grunnlag, men jeg mot kjernekraft på feil grunnlag. Kjernekraft i Norge er ingen god sak. Det er riktig at det er min mening, men den er begrunnet i fakta om energi, en vurdering av mulige framtidsscenarier, og en vurdering av fordeler og ulemper ved alle løsninger.

Våre antagelser om fremtiden er basert på ulike kilder, og vi vektlegger fordeler og ulemper forskjellig. Dette handler ikke bare om fakta, men om verdivurderinger og hvordan vi veier disse faktaene, i en situasjon hvor ingen av oss har en fasit. Hvordan energifremtiden vil bli seende ut («fasiten») avhenger dessuten av valg vi tar i dag, som igjen avhenger av hvilke argumenter som vinner frem i debatten.

Hersketeknikker eller dialog?

Hvis vi kan være enige om det, er det mulig å diskutere. Jeg tåler godt å bli motsagt og bli satt på plass, og har ikke noe problem med spissformuleringer og forenklinger. I media får man ikke plass uten. Men hvis debatten skal handle om hva professorer skal ha lov til å vektlegge av fakta og uttrykke av verdivurderinger i avisinnlegg eller formidling, så tenker jeg at dialogen er erstattet av hersketeknikker.

Rose og Hesthammer har helt rett i at beslutningsmakten ligger hos folkevalgte politikere. Derfor er det viktig at folket får belyst kontroversielle saker fra flere sider. Jeg skjønner at det kan være leit for Norsk Kjernekraft AS hvis det etter hvert kommer flere vektige motstemmer. Så langt har det vært nokså lite av det i den nye kjernekraftdebatten. Rose og Hesthammer påpeker i sitt innlegg at de har blitt kontaktet av mer enn 40 kommuner og at de har folket med seg. Det bekrefter jo bare det jeg sa i Universitetsavisa: Kjernekraftpropaganda virker!

Norge trenger ikke kjernekraft

Rose og Hesthammer vil at debatten skal dreie seg om Norge. Det er greit. Men Norge er et land i verden, og jeg forbeholder meg retten til å trekke frem det globale perspektivet. Selv om det kanskje ikke passer i Norsk Kjernekraft AS sin fortelling, så inngår kjernekraft i geopolitikk. Den franske president Macron sa i en tale hos Framatomes Le Creusot, den 8. desember 2020: «Uten sivilkjerneenergi, ingen militær kjerneenergi; uten militær kjerneenergi, ingen sivil kjerneenergi.»( elysee-module-16825-fr.pdf )

Kjernekraft har en rolle i global energiforsyning, og kanskje får den en større rolle i fremtiden. Men den har noen problematiske sider som må anerkjennes, diskuteres og vurderes. Det kan gå mange hundre millioner reaktortimer uten at noe galt skjer. Men dessverre kan en dårlig time føre til en katastrofe med konsekvenser som strekker seg over flere generasjoner. Kjernekraften er tilsynelatende trygg, men hvem kan vite at vi ikke har hatt flaks så langt i atomalderen som bare har vart i 80 år, men som kommer til å være med oss for bestandig? Man kan aldri se bort fra den menneskelige faktor, som Serhii Plokhy snakker om i boka om de seks atomulykkene.

Folket bestemmer

Vektleggingen av det usannsynlige, men mulige katastrofale framtidsscenariet, kontra vektlegging av mulige midlertidige forsyningsproblemer i et kraftsystem dominert av vindkraft og solkraft, er relevant i debatten. For meg er det interessant å diskutere alle aspekter og dilemmaer ved alle energikilder, for eksempel arealbruk ved fornybar energi, og kostnader og risikoer både ved kjernekraft og fornybar energi, for å nevne noe. I motsetning til Norsk Kjernekraft AS har jeg ingen økonomisk interesse i dette.

Uansett mener jeg, både som privatperson og professor, basert på kunnskap om energi og det norske energisystemet, kombinert med verdivurderinger, at kjernekraft i Norge er unødvendig. Den ensidige, propagandapregede debatten om dette hindrer og forsinker bedre løsninger for Norge. Men folket bestemmer.

Ole-Morten Midtgård

(Fortsatt) professor Institutt for elektrisk energi, NTNU