Stortinget har meldt Norge inn i EUs indre energimarked. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre unnlater å fortelle hva dette fører til. Nå står nye direktiv for EUs indre energimarked i kø. EU har sjøl vedtatt den fjerde energimarkedspakka. Embetsverket jobber lojalt med å tilpasse norske lover og regler til målsettingene i disse direktivene, også før de er akseptert av Stortinget som del av EØS-avtalen.

EØS-avtalen er ikke en avtale mellom likeverdige parter. Så lenge norske lover og regler/forskrifter ikke er inntatt i avtaleteksten som likeverdig ordlyd med EU’s, vil det alltid være EU som har siste ordet ved uenighet om forståelse av avtalen. Derfor er forsikringer fra forrige og nåværende regjering om fortsatt norsk sjølbestemmelse i energipolitikken en bløff, så lenge norsk sjølråderett ikke er skrevet inn i EØS-avtalen.

Da Stortinget med simpelt flertall vedtok å innlemme EUs energipakke 3 som del av EØS-avtalen, aksepterte Stortinget energiunionens målsetting om et indre energimarked der krafta til enhver tid, hver time skal flyte fritt dit prisen er høyest.

Hverken Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre ønsker å snakke om konsekvensene av pakka med nye direktiv, EUs fjerde energimarkedspakke, som nå ligger på regjeringens bord. Fordi medlemslandene har bygd ut sine ressurser basert på egne behov finnes det mange fysiske og tekniske problem når 27 nasjonalstaters løsninger skal bli ett energimarked.

Strømmen av nye direktiv og forordninger tar sikte på å tvinge medlemslandene og Norge til å akseptere at overnasjonale kontrollorgan får mer makt til å sikre at EUs målsetting om et indre energimarked nås.

Direktivene for EUs indre energimarked krever at medlemslanda utbedrer overføringsnettet slik at enhver person eller foretak i EU skal ha lik mulighet til å kjøpe strøm fra enhver kraftkilde. Tilpassing til denne målsettinga fjerner effektivt norsk industris konkurransefordel. Regning for denne nettutbygginga vil bli sendt oss forbrukere i Norge gjennom nettverksavgifter og strømregning. Vi som har betalt for vannkraftutbygging i Norge skal nå pålegges å betale for at denne nasjonale ressursen skal gjøres tilgjengelig for papirfabrikker, aluminiums fabrikker og anna kraftforedlende industri i EU.

Hverken H eller AP ønsker å snakke om at EU allerede har vedtatt en forordning (2019/943) som begrenser muligheten til nasjonal kontroll over kraftressursene når utenlandskablene er bygd. I artikkel 16.8 i denne forordning tallfestes det en forpliktelse til eksportkapasitet.

Minimum 70% av overføringskapasiteten skal stilles til rådighet for markedet. Samlet har Norge nå bygd overføringskabler til utlandet som kan eksportere nesten 80 TWt (Normal årsproduksjon er ca.140TWt) EU vil pålegge Norge å stille minimum 50-60 TWt til rådighet for EU.

Skal denne forordninga gjøres gjeldene i Norge enten gjennom «frivillig» tilpassing av norsk lovverk slik at regjeringa kan hevde at vi har full nasjonal politisk kontroll eller gjennom å innlemme Energipakke 4 i EØS-avtalen, er det mange lys som må slukkes i Norge.

Stein Aamdal