For noen uker siden ga Trønder-Avisas nye estetiske uropatrulje sin dom over Stjørdal sentrum. Det endte med terningkast to, noe som fikk en fortørnet ordfører Vigdenes ut i mediene for å protestere. Han var dypt provosert over at noen kunne gi hans vakre Stjørdal sentrum en slik bunnkarakter. Det gikk på æren løs.
Uka etter fikk Levanger sentrum terning kast fire. Det var litt bedre, men ordføreren likte det bare sånn passe. Vent et par år, så skal vi være der vi egentlig hører hjemme, og få terningkast seks, annonserte hun.
Snart skal det trilles terning om Verdal sentrum også. Mitt råd til ordføreren er å sitte stille og holde kjeft. Dette er det nemlig ingen grunn til å ta alvorlig. Hvordan Verdal sentrum står seg estetisk eller byplanmessig ofrer nemlig ikke den alminnelige verdaling et gram interesse på, slik jeg oppfatter det. Og da skal heller ikke ordføreren gjøre det.
Det viktigste for oss verdalinger er at det som omgir oss funker. Det er også helt ok med de mange tingene som kanskje ikke funker helt perfekt (la oss innrømme at det er noen), så lenge det ikke går direkte galt. La meg forklare:
Vi har en dobbel minirundkjøring knapt 10 meter fra en ganske usikret jernbaneovergang midt i sentrum. Vi har to sterkt trafikkerte firearmede vegkryss med 20 meters avstand på Suuljordet, i gata (?) mellom Asbjørnsens gate og Håkon VII´s Allé, hvor kjørende, gående, varevogntrillende osv krysser, surrer og parkerer etter forgodtbefinnende. Og rundt hjørnet i Johannes Bruns gate har Rema fått bygge en varerampe midtveis ut i gata, som en halv og umerket fartshump. I Nordgata og Jernbanegata er det satt opp massive granittblokker som innsnevrer gateløpet, og som i mørke og snødrev kan være vanskelige å få øye på. Mens lyktestolper lages slik at de lett knekker om noen kjører på dem, for å hindre skade, så bryr ikke verdalingene seg om de massive granittblokkenes hypotetiske skadepotensiale. Hittil har jo alt dette gått bra, så hvorfor bekymre seg eller fikse på det da?
Så lenge det funker og ikke går helt galt, synes altså Verdalsøra sentrum å fylle de krav vi verdalinger har for å trives. Og det er vel det viktigste? Hvem brydde seg vel om Samvirkelagets estetikk når de i sin tid skulle treffes på ´Terian? Kanskje er vi verdalinger faktisk litt kry over å vise fingeren til de som skal ha alt så strøkent og etter boka. Sånt kan estetikerne og teoretikerne på Levanger og Steinkjer holde på med.
Dette minner meg om stedet hvor jeg jobbet før jeg kom til Verdal i 1975. I Måløy, ytterst i Nordfjord, bor noen av de driftigste folkene her til lands. Da jeg kom dit, eksporterte de ferskfisk med trailere til Kontinentet, uten fastlandsforbindelse og med vinterstengt veg over Strynefjellet. Da de endelig fikk bro til fastlandet måtte den føres på peler rett over kirkegården i Måløy sentrum. Sånt ville aldri gått andre steder, men i Måløy var det ikke noe tema. Der kom næringsvettet først. For dem var brua viktigst, og for dem ga løsningen mening. Noen estetikere utenfra sa noe mindre pent om det som var gjort, men for måløyværingene fikk de mene hva de ville. Måløy var der for måløyværingene. Det var de som bodde der og ikke de utenbygds synserne på gjennomreise.
Trønder-Avisas estetiske uropatrulje burde egentlig reflektere langt mer over hvilken «estetikk» og byplanmessige funksjonalitet som gir mening for dem som bor på de stedene de bedømmer. Mer over hva det er som gjør et sted til et sted for de som bor der. Kanskje er det noe her som handler om identitet, noe som for de fleste kan være vanskelig å sette ord på. Noe om at Verdalsøra – slik stedet nå er – er «oss». Her gjelder det å velge rette briller.
Hvilke av de mange dimensjonene ved et tettsted er det egentlig terningkasterne prøver å si noe om? Og hvor meningsfullt mener de det er, for hvem?
Om noen skulle lure på om jeg skriver dette bare på spøk eller bare på alvor, så mener jeg de må ha full anledning til det. Ofte funker det bra.
Erling Bergh