Nasjonen er delt i to uforsonlige leire, Alle nyanser er visket bort. Den konstruktive politiske dialogen mellom leirene blir borte. Det er en fare for demokratiet.

Norge er ikke USA, men også her er den politiske retorikken blitt betydelig polarisert langt ut over det som er reelt i de faktiske politiske beslutningene. Som velgere lar vi oss gjerne forføre av retorikk. Det vet politikerne. Det er nokså krevende for oss velgere å finne realitetene i politikken, så lenge media også henger seg mest opp i retorikken. Sterke angrep og entusiastiske forsvar dyrkes i de etablerte mediene og i det politiske ordskiftet. Sosiale medier med likes og kommentarer forsterker dette. Kommentarene er skremmende lesning. Sterke og aggressive angrep for eller imot. Ingen konstruktiv dialog. Kommentarfeltenes brutale utskjellinger er bare den spissformulerte toppen på en langt alvorligere utvikling av måten vi kommuniserer på.

Trump bruker Twitter bevisst for å provosere media og få oppmerksomheten vekk fra politikken han fører, sa en mediaforsker forleden.

Alt dette gjør at vi som samfunnsmennesker får større problem med å møte dem med avvikende meninger eller med nyansering av meninger. I den politiske debatten høres aldri utsagn som: Dette var et godt forslag. Det skal vi tenke nærmere over. Politiske debattanter hører ikke hva den andre sier, de er bare opptatt en retorikk som tar fullstendig avstand fra den andre. Dette er en trussel mot vårt demokrati. Og det er fordummende! Demokratiet forsterkes og vokser først og fremst i en dynamisk meningsutveksling.

De politiske partiene i Norge har historisk blitt sortert langs en akse med en «venstreside», en «høyreside» og et «sentrum». Lederen i AP, Jonas Gahr Støre, erklærte sentrum dødt etter Jeløya-erklæringen ble presentert og Venstre gikk inn i regjering. Dette er naturligvis et retorisk grep som har til hensikt å få en klar polarisering av regjeringsalternativene. All politisk erfaring tilsier at de politiske beslutningene går på kryss og tvers av denne aksen

Innvandring er en av de mest splittende sakene i norsk politikk. Dette skyldes, hvis vi skal tro kommentatorene og partiene selv, at de politiske forskjellene er store.

Det er åpenbart at det er forskjeller i innvandringspolitikken. Men det er like åpenbart at forskjellene overdrives. Det er dessuten ikke slik at de som har den mest negative retorikken står for den mest restriktive politikken. Det er retorikken i asyldebatten som først og fremst definerer hvem som blir karakterisert som «liberal» og hvem som betegnes som «streng».

Det er bred enighet om alle viktige grunnprinsipper i asyl- og flyktningepolitikken. De største forskjellene finner en holdning til arbeidsinnvandring. Partienes syn på EØS-avtalen er i praksis det mest betydningsfulle innvandringspolitiske spørsmålet. De partier som er imot EØS-avtalen har den strengeste innvandringspolitikken i Norge.

Miljø og klimapolitikk er et annet annet viktig politisk felt der høyre-venstre aksen ikke representerer de politiske forskjellene selv om retorikken skulle tyde på det. Ifølge en analyse utført av Klimavalgalliansen er det ikke uventet SV, V, MDG og Rødt som har den mest gjennomarbeidete og beste miljø-og klimapolitikken, mens Ap, SP, H og FrP er dårligst på skalaen. I de politiske diskusjonene skulle en forvente at felles interesser i miljø-og klimapolitikk skulle samle partiene. Men neida, -også der er det partipolitisk opportunt å slå hverandre i hodet med motargumenter.

Polarisering anses tydeligvis som viktig for å få samle velgere. Da blir det så mye enklere for velgerne med «likes», smilefjes og hatske kommentarer.

Anne-Brit Skjetne