Eit nydelig hvitt teppe har bredt seg over bygda. Snøen venter på flere små barneføtter, og noen større, som lager spor i snøen, i nydelig klang av barnestemmer som ivrig snakker i kor. Glade. Spente. Sporene blir tettere og tettere, fra mørket, mot lyset i døra. Klokka har ringt!
Inndalen. Jeg kom flyttende til Verdal for ti år siden. Rett fra Mexico. Nyutdannet lærer fra Trondheim, hadde møtt odelsgutt fra øvre del av Verdal. I møte med elevene trakk de på smilebåndet da jeg fortalte at jeg bodde i Inndalen. Jeg så ikke forskjellen. Verdal var Verdal, for meg. Éi bygd. Nærskolen viktig i grendene, nærskolen viktig på øra.
Trist. Som mor er jeg trist. Ungene mine vil miste muligheten til å kjenne lukta av vår, skylle over ansiktet, når de sykler til skolen. Omgitt av gule åkrer og lukta av korn. De vil omtrent ikke måtte bevege seg for å komme på skolen. De må ta buss. 6-åringen, og 8-åringen. I én time? Én vei. Til skolen.
Samdriftsfordeler, stordriftsfordeler, økonomiplaner, besparelser, sentralisering. Regnestykket vil ingen ende ta. Mine barn blir bare tall i en besparingspott. Samfunnsøkonomien vs. Kommunale besparelser. Er det virkelig innsparing i å legge ned grendeskolene? I mitt regnskap er tallene grønne i det samfunnsmessige perspektivet.
I min verden er det en rikdom som ikke kan måles i tall, at man ser lys i vinduene i Bygdenorge.
Gull. Virksomhetsleder oppvekst i Verdal kommune, John Olav Larsen, sa på rådmannens informasjonsmøte i Vuku 16.03.17, blant annet at «forskning sier at ei bygd allerede har vært i «nedgang» en stund når skolen forsvinner».
Nei, jeg er uenig. Bygda mi er i vekst. Unge bønder satser, annet næringsliv koker. Elevtallet øker. Gull. En massiv stemme taler fra bygdene. Er det noen som hører oss? Vi vil overleve. Men vil vi?
Kanskje fører ingen spor mot døra ved vårt oppvekstsenter, etter 19. juni. Kanskje dempes lyset på innsida av døra. Kanskje.
Ragnhild Strand