Det hadde vært en utenkelig spådom om noen hadde sagt at den mest omfattende brannkatastrofen i moderne tid her til lands vil skje på Sørnesset i Flatanger. Nå er det uvirelige blitt til virkelighet. Bare ti dager etter at vi satt lamslåtte og så at trehusbebyggelsen i Lærdal ble flammenes rov, skjedde det i enda større omfang i Flatanger.

Når du har vært i dette området, en spredtbygd kystnatur preget av fjellknauser og myr, er det nesten umulig å se for seg at en liten gressbrann kan utvikle seg til en slik katastrofe. Men kombinasjonen av knusktørt lyng og gress, og en sterk vind, gjorde slukkingsarbeidet til en umulig jobb. Iherdig innsats, først fra lokale brannmannskap, etter hvert med bistand av folk og utstyr langveisfra, også fra Levanger, var ikke tilstrekkelig. Tragedien og katastrofen var et faktum.

Brannen har omgjort de idylliske kystplassene Hasvåg og Småværet til brannruiner. 55 av 140 hus på halvøya er borte. 15 kvadratkilometer med kystnatur står tilbake som et mørkt og dystert ørkenlandskap.

Mange utenfor Flatanger har et sterkt forhold til dette distriktet. I Levanger finnes det mange med hytter eller andre eiendommer, slektsbånd eller andre forbindelser til kystsamfunnet. De er også sterkt berørt av det som skjedde, men ikke i samme omfang til de som sto midt oppe i det med evakuering og hjelpesløse vitner til at livsverk og familiehistorie forsvant i gnistregnet.

En skal takke seg for at ikke liv gikk tapt. Men tankene går til et kystsamfunn som var marginalisert før dette skjedde. Det sier seg selv at det blir knalltøft framover, og vanskelige avveininger når hver enkelt må bestemme seg om og hvordan samfunnet skal bygges opp igjen. Det blir ikke idyll på en stund i Småværet, Hasvåg og resten av Sørnesset.

Det blir alltid stilt spørsmål om noe kunne vært gjort annerledes slik at skadene ble mer begrenset. Ennå vet man lite om årsak og det finnes heller ikke svar på om det hadde vært mulig med en raskere mobilisering av en større brannstyrke. Etterforskning og oppsummering vil fortelle oss noe om det.

Brannkatastrofen i Flatanger er en kraftig påminning om at om at vi aldri blir herrer over naturkreftene. Det har de siste dagene vært flere tilløp til branner, og mindre gressbranner som er slukket før de fikk noe stort omfang. I skrivende stund er det stor usikkerhet knyttet til den pågående gress- og lyngbrann på Frøya og hvordan den vil utvikle seg.

Den umiddelbare lærdom må være å ta hensyn til de pålegg som nå gis av politi og brannvesenet om forbud mot bålbrenning og forsiktighet med alle former for av varme så knusktørt som det er om dagen. Det blir vanskeligere å finne en unnskyldning om dette skjer igjen.

(Lederkommentar i Levanger-Avisa 30. januar 2014)