Det kunne også ha skjedd her i Levanger. Det var det første som slo meg da jeg søndag morgen våknet opp til nyhetene fra storbrannen i Lærdal. Det var marerittaktig i seg selv å lese om og få servert på fjernsynet virkeligheten fra den fine vestlandsbygda. Men det kom ekstra tett på fordi jeg selv bor i Levanger sentrum, i et gammelt fredet trehus fra 1897.

Den erfarne brannmannen er i intervjuet i dagens avis veldig åpen på de store utfordringene han og hans folk ville stått overfor i en lignende situasjon. Det har vært en rekke nesten-situasjoner i Levanger den siste tida som har aktualisert forebyggende arbeid for å stå bedre rustet om katastrofen inntreffer. Branntragedien i Lærdal setter ekstra fart på brannvesenets arbeid med kartlegging og planlegging. Kvelstad varsler flere tiltak som de skal gjennomføre for å stå bedre rustet om eller når det verst tenkelige skjer.

Det som må stå først er hensynet til liv og helse. Det faktum at Levanger er et fredet kulturmiljø og står høyt opp på Riksantikvarens liste over trehusmiljø som skal bevares for ettertida, må også bestemme hvor lista skal legges i forhold til krav som skal stilles, og hvordan forebygging av brann kan skje på aller beste måte.

Det som skjedde i vestlandsbygda i helga viser seg nok å bli en kraftig vekker. Det må bidra til å sette fart på forebyggingsarbeidet, føre til skjerpede krav, en bedre beredskap og større trygghet i utsatte byer og tettsteder. Dette må ikke hindres av ressursmangel. Er det noe vi ikke har råd til, er det nye mareritt på linje med det lærdalssamfunnet opplevde.

(Lederkommentar i Levanger-Avisa 21. januar 2014)