Regjeringens nye Helse- og samhandlingsplan begraver konseptet til Helseplattformen. Framtidens e-helseløsninger i Norge og i Europa bygges av små og store systemer fra ulike leverandører som utveksler informasjon på standardiserte måter. At det måtte bli slik har ligget i kortene i de siste 15 årene.

Helseplattformens er i strid med de nasjonale føringene, den er i strid med de fleste eksperters fagråd, og den er i strid med EUs nye direktiv EHDS – European Health Data Space om hvordan helseinformasjon skal utveksles i Europa.

I sin avskjedstale minte Helseministeren om at nå skal vi ivareta fagfolkenes behov og bruke de gode norske løsningene. Det løser oppgavene på en bedre og mer fleksibel måte:

·       En strategi for digitalisering der vi går stegvis fram og henter ut gevinster underveis

·       For å møte bærekraftsutfordringer må det utvikles og tas i bruk digitale løsninger som frigjør tid og arbeidskraft, og ivaretar kvalitet og pasientsikkerhet.

Visjonen om «Én innbygger - én journal» var god, men å tro at det kunne løses med en leverandør ble helt feil. Dess lengre HMN holder fast på sitt valg, dess dyrere og mer komplisert blir det den dagen de blir nødt til å følge den nye nasjonale strategien.

Helseplattformen blir aldri bærekraftig. Ingen av de målene som ble satt for prosjektet er nådd. Gevinster kan vi i likhet med Danmark og Finland se langt etter i de nærmeste 10 til 15 årene.

·       HMN med en leverandør har ingen mulighet for å forhandle om pris

·       HMN blir den eneste helseregionen i Norge og Sverige med EPIC sin løsning og har ingen å samarbeide med eller å dele erfaringer eller utviklingskostnader med

·       Kompleksiteten med HP gjør at det utfordrende å utveksle helsepersonell med andre regioner

·       Kostnadene for HMN med å drive Helseplattformen videre i de neste 15 til 25 årene blir svært store

En samfunnsmessig analyse vil sannsynligvis vise at det mest lønnsomme er å ta «sunken cost» så tidlig som mulig. I Finland har prosjektet mistet 3 store regioner slik at prosjektet har innsett at det ikke er mulig å få med flere på å dele kostnadene. Hovedgrunnen til at 3 store regioner gikk ut er hensynet til de ansatte, kompleksiteten og kostnadene.

HMN ville være piloten for «Én innbygger - én journal», men når piloten har feilet og de nasjonale målene er forlatt så er det naturlig at man tar konsekvensene.

·       Helseplattformen har havnet i en bakevje regionalt, nasjonalt og internasjonalt som er i strid med både nasjonale og europeiske strategier.

Verden har forandret seg. Isteden for innelåste løsninger i en region må vi endre til større åpenhet mellom regionene. Helsedata skal kunne følge oss og utveksles nasjonal, om kort tid også internasjonalt. Vi må gå fra et regionalt tenkende til et nasjonalt tenkende og videre til et Europeisk tenkende.

Erfaringene vi hittil har fått med Helseplattformen er at den ble langt mer utfordrende, tidkrevende, komplisert og dyr enn det HMN trodde. Basert på de finske erfaringene så vil de årlige drifts- og vedlikeholdskostnadene med HP bli langt dyrere enn forventet samtidig som gevinstene uteblir pga produktivitetstapet.

Professor Ivar Sønbø Kristiansen ved UiO har etterlyst en samfunnsmessig analyse av HP. Blir HP noen gang lønnsom, eller vil det være mest lønnsomt så snart som mulig å legge seg på samme strategi som resten av Norge og hele Europa?

·       Før HMN fortsetter innføringen i HMR og HNT burde alle kostnader kommet på bordet og den samfunnsøkonomiske analysen beregnet.

·       Kostnadene med å bringe HP på linje med det nye EU-direktivet må inngå i beregningene.

Alle land i Europa har tatt fatt på det felles arbeidet som er nødvendige for at helseopplysningen skal kunne følge oss overalt. Det er mye som skal på plass fra å bli enige om innholdet i journalen til terminologier, bruke av kodeverk, tekniske og semantiske standarder osv.

HP sitter inne med betydelig kompetanse på mange viktige områder slik at Norge kunne tatt en viktig rolle i utformingen av de fremtidige løsningene i Europa. Kanskje kunne Trondheim med hjelp fra NTNU, SINTEF og norske og utenlandske bedrifter og kompetansemiljøer engasjere seg slik at de fikk en sentral rolle i utviklingen av ehelse i Europa gjennom det nye EHDS-samarbeidet. Danmark, Sverige og Finland har allerede tatt aktive roller, men i EU/EØS-samarbeid så har Norge en tendens til å sitte på sidelinja slik at vi tilslutt må si ja til det andre land har bestemt.

Midt-Finland og Stockholm har vist at det trenger ikke å gå så lang tid på å skifte strategi fra en leverandør av et system til flere leverandører av standardiserte løsninger. På veien dit så har HMN mange muligheter:

·       I en overgangsperiode bruke EPIC bare ved St Olav og fortsatt bruke systemene HMN har i dag i HMR og HNT

·       Bruke rammeavtalene til Sykehusinnkjøp og Sykehusbygg ved nødvendige innkjøp for å komme raskere i gang med nye løsninger

I nasjonal og europeisk sammenheng kom HP inn i en blindgate. Nå legger hele Europa seg på en helt annen løsning. Dess lengre HMN venter med å tilpasse seg den nye verden dess vanskelige vil det bli den dagen de må gjøre det.

Slik det er nå fortoner HP seg som et svart hull som sluker alt av ressurser økonomisk og personellmessig i regionen for mange år framover. I tillegg minker produktiviteten og gevinstene uteblir.  Det er ikke bærekraftig!