Nu trur æ at æ vil snu litte på flisa,
Når det gjeld den her fastlege-krisa;
For forsett vi på herre viset,
Så vil det bli ei skikkelig krise!
Vi må da ta imot dem som vikariere og kjem,
Og så verkelig håp at nån tå dem,
Ser sæ råd for å bli i ro,
Og itj berre for en månad eller to -
Men blir igjen som fastlege når
et nytt legesenter evt. e opp og står!
Å snakke vi all nylegan berre nord og ned,
Så bli det skikkelig begredele-
for koffer ska dem da fortsett i kommunen vår,
når dem itj kan mål sæ med dem vi hadd i går?
For skrekkopplevelsa dem kjem jo i avisa, som rimele e,
Men det da mang som sekkert å opplevvi det motsatte???
Og æ trur vi må besinn oss litt,
om vi ska få nå lega te og fortsett å søk sæ hit!
Æ óg syns det e frøktele synd at nån slutte og fer,
Men jaggu trur æ itj at her maksimeringa gjær det nå bér;
Og legevikaran æ hi hatt siste åran, - hi vyrry helt fortreffelig dem
Og nu veit æ - det bli en ny en - igjen!
Men æ tar det med åpent sinn
Og håpe at vi forstår kvarandre og finn
En plattform der vi får et tillitsforhold og forståelsa
I oppstarten og tå journal-gjennomgåelsa.
Æ veit det e itj så lett å forklar,
Gong etter gong kolles plaga og sjukdomma en har.
Men en stass må en jo bynn da - når ting e som dem e.
Og vi kan da itj «rette baker for smed»!
Nei, alt e itj og bli itj som før - så -
Å gi vikaran en sjanse, e jo det første vi bør gjørrå.
En fastlege en hadd før, var óg en gong ny og ukjent,
Og den gongen var vi jo óg selvfølgelig spent!
Nu må vi itj stell oss så ingen av de nyan får løst te bli,
Her i Verdal´n, - lenger enn ei kort vikartid.
Lett oss håp at den vi kjem te,
etter kvart kan bli en ny, men god fastlege!