Det såkalte «grønne skiftet» kan se ut til å bli en snarvei inn i en global øko-katastrofe. Dette kan best illustreres ved at flere politikere mener et skifte fra fossile energikilder til «grønne» alternativer vil gi oss en ny industriell revolusjon med flere arbeidsplasser, økt forbruk og god fortjeneste.
Ett eksempel på dette er planene om å fylle opp enda mere av elvedeltaet Høgøra (ofte kalt Ørin Nord av de som ikke er lokalkjent), for å bygge og lagre havvindmøller som skal selges til Skottland. Dette skal være nødvendig fordi en i Skottland ikke vil ødelegge mere natur for å kunne mellomlagre disse kolossene i påvente at de skal monteres. I Verdal har en aldri tatt slike smålige naturhensyn, så det er å forvente at kommunestyret støtter den planlagte oppfylling av elvedeltaet.
Høgøra har til alle tider vært oppholdssted for mengder av fugler. Området er som ornitologene kan fortelle oss, særdeles viktig ikke bare for den lokale fuglebestanden, men også de tusenvis av fuglene som mellomlander på vei til andre destinasjoner. Området må også sees i sammenheng med de voldsomme ødeleggelsene av våtmarksområder i Europa som har skjedd de siste 10-årene i industrialiseringen og framskrittets navn.
Arne Næss reiser i boka «Økofilosofi», spørsmålet om moral i forhold til slike miljøødeleggelser som gjøres med vitende og vilje. Hadde jeg dumpet min gamle Citroen BX i elva nedenfor husene, hadde jeg blitt tatt for økokriminalitet, selv om bilvraket neppe hadde gjort noen større skade på naturen. Jeg hadde med rette blitt oppfattet som et natursvin. Hva med de som mot bedre vitende vil ødelegge enda mere av Høgøra, noe med særdeles store negative konsekvenser for dyrelivet? At det er mulig å gjøre slike destruktive naturinngrep under dekke av et grønt skifte og arbeidsplasser, viser uten tvil at det trengs nye holdninger, lover og regler for å ivareta verdifull natur.
I dag er det i så måte knyttet håp til FNs konferanse om biologisk mangfold, COP15 i Montréal. En håper dette skal bidra til å innføre en ny rettstenking i forhold til naturødeleggelser. En vil da på sikt frata de facto økologisk inkompetente organer som Verdal kommunestyre retten til å gjøre vedtak som innebærer store og uopprettelige naturskader. Det arbeides også i EU for å opprette en avdeling ved den Internasjonale menneskerettsdomstolen (ICC), som kan pådømme store naturødeleggelser som «Forbrytelser mot menneskeheten». Frankrike er det første landet som går inn for en slik ordning.
Norge har nå akseptert at vi må betale for oljeindustriens herjinger i forhold til klimaendringer og økologisk mangfold. Det forventes at erstatningskravene mot oljenasjonen Norge blir i en størrelsesorden tilsvarende oljefondet. I EU er det også mange som arbeider for at enkeltpersoner kan bli tiltalt ved ICC. Trolig vil Kjell Inge Røkke og hans Aker-direktører her være aktuelle kandidater. Om ordførerne i Verdal som har ledet an i utbyggingen av Ørin og Tromsdalen vil bli stilt til rettslig ansvar av ICC for de naturskadene de har bidratt til, er mere usikkert.
Det er med stort alvor en må se på planene om en videre utbygging og rasering av Høgøra, både i et lokalt og globalt perspektiv. Å fylle opp enda mere av Høgøra, er en økologisk ugjerning, som nå typisk nok grønnvaskes ved å gi skinn av at havvindmøller er del av et «grønt skifte». Slik grønnvasking er nå i ferd med å bli et hovedproblem i kampen for å bevare et økologisk mangfold, her representert ved «Føglan på Ørin».
Rolf P. Ingvaldsen