Ei lita, brun, maskinlafta hytte på Sørlandskysten er vårt ferieparadis. Solvarme sommerdager gir rom for samvær med søstrene mine, som jeg er veldig glad i. Ungene våre koser seg sammen med søskenbarn med bading fra brygga, båtkjøring og «Gi et lite vink» mellom knausene. Jeg koser meg med å bygge ting og vedlikeholde. I sommer beisa jeg brønnhuset, og bygde en veranda. Det er flott å få skape noe, som vises så godt. Det er en egen tilfredshet med å sette seg på den oransje campingkrakken på sin egenproduserte veranda med en kaffekopp i hånda og bare være til. Se båtene tøffe på fjorden, høre vinden rasle i ospetrærne og kjenne lukt av nytt treverk. Da takker jeg Gud for familien min, for samværet, for gjæringssaga og for gode dager.

Et velbrukt skrivebord i teak med en noe nyere laptop på er min arbeidsplass. Solvarme sommerdager er blitt til hastige høsttimer. Ungene er begynt på skole, og setter pris på å komme tilbake til venner og klassekamerater. Jeg liker hverdagen og jobben min. Det flotteste med å være prest er å få møte folk i livets høytider, og å få være støtte for mennesker i livets nedturer. Det jeg strever mest med i presteyrket, er å skape prekener og sånne spalter som denne du leser nå. Det er ikke lett å skape noe som skal være tilgjengelig for mange, som skal være synlig og som skal være bra. Jeg er redd for at det skal være kjedelig, for langt, for kort, og hva skal jeg tørre og si? Og så er det noe med å føle at en har tid nok i disse hastige høsttimene.

Presset kjenner jeg meg også, når det kommer slike utspill som Unge Venstres Sondre Hansmark kom med nylig. Han vil utvide grensen for abort til 24 uker, og mangler fullstendig etisk refleksjon i sin argumentasjon. Et av argumentene hans er at Norge ikke er av de mest liberale landene på dette området. Venstres helsepolitiske talsperson Carl-Erik Grimstad er heldigvis overrasket over forslaget til ungdomspartiet, og mener det ikke har forankring i partiet. Men jeg blir skremt, når oppegående politikere fremmer slike forslag, og der målet er å være mest mulig liberal. Jeg vil ikke tilbake til tiden der nemnder med menn tok avgjørelsen for kvinner, men Hansmarks forslag er virkelig et skudd for baugen for menneskeverdet.

Skal jeg tørre å si noe om denne saken, tenker jeg. For jeg vet at kampen rundt abortlovgivningen har skapt mye vonde følelser på begge sider. Mange kvinner opplevde for bare femti år siden at de ble trampet på og tilsidesatt i en sårbar situasjon, og fikk endret loven. Vi skal ikke tilbake til slik det var den gangen. Men jeg tror vi er tjent med å sette fokus på menneskeverdet. Heldigvis er aborttallene i Norge på vei ned. Det gjøres godt arbeid med holdningsarbeid og prevensjonsundervisning. Men menneskeverdet utfordres hele tiden av bioteknologi, fostervannsprøver, tanker om aktiv dødshjelp og abort. Vi må hele tida kjempe for at det lages gode ordninger for de som blir uønsket gravid, slik at de ikke kjenner seg tvunget til å ta abort. Vi kan aldri gen-modifisere oss bort fra at noen mennesker vil ha mer utfordringer enn andre. Og jeg tror vi trenger mennesker rundt oss som er annerledes. Og vi må klare å gi en så god omsorg for syke og døende, at aktiv dødshjelp blir et ikke-tema.

Jeg tror det beste vernet vi kan gi menneskeverdet er å finne tak i de solvarme sommerdagene i de hastige høsttimene. Tida vår spises opp av jaget vårt etter å henge med i trender, skaffe oss stadig bedre mobiler og strevet for at fasaden vår skal synes å være fin nok. For et par uker siden leste jeg en vakker fortelling i Bibelen om Rut og hennes svigermor Noomi. Noomi ville at svigerdatteren skulle forlate henne for at hun skulle oppnå gode levevilkår. Men Rut ville ikke forlate sin svigermor, samværet og kjærligheten var viktigere for henne enn økonomisk trygghet. Hun visste at det ville bli strevsomme dager, sammen med en sorgtynget svigermor, men hun ble!

Hvem er viktig for deg? Hvor finner du dine solvarme sommerdager? Og klarer du å finne dem midt i dine hastige høsttimer? Klarer du å bli i samvær som gir deg kjærlighet og fellesskap, selv om det kan være strevsomt av og til. Jeg vet hvem som er viktig for meg, men det er ikke alltid lett å være tilstede for dem. Men jeg prøver. Og samme dag som jeg satt og skrev denne spalten, kom det besøk på kontorgangen. Det var en gjeng fra Staupshaugen verksted som samlet inn papir til gjenbruk. De gikk og snakket om Jesusbarnet, fra en julevandring de hadde vært med på. Da de passerte kontoret mitt, hilste flere av dem på meg. «Hei, Eirik!» De husket navnet mitt, selv om jeg ikke alltid klarer å huske deres. Og så fikk jeg en klem av en av dem. Sommersola varmet midt i hastige høsttimer!

Eirik Bakken

Sokneprest i Skogn