«Du er urettferdig! Du har ikke empati»! skrek Aurora, barnebarnet mitt, da hun var 8 år. Hun lærte betydningen og innholdet i empati på skolen.
I sommer har vi, ung som gammel vært vitne til hvordan prioritering og administrasjon av rettighetene våre til forsvarlig helsehjelp og fastlege er satt under press. Fra mitt ståsted, 78 år gammel, på terskelen til å bli en del av den fryktede eldrebyrden, er det både trist og bekymringsfylt å ikke kunne ha tillit til at løftene om en verdig eldreomsorg vil bli innfridd. Hva skal framtida bringe? Kan vi håpe på bedre tider etter denne sommeren ? Det gledelige skjedde imidertid, en verkebyll sprakk, et folkelig bredt engasjement har vist at innbyggerne ikke vil finne seg i situasjonen. Flere personer dokumenterte hvordan hverdagen for personer som er avhengige av helsehjelp, og deres pårørende, stadig blir mer belastende. Enten på grunn av tap av fastlegen, eller på grunn av mangel på kvalifisert hjelp og tid i hjemmesykepleien.
Det er slutt med å tie og tåle !
Slik vil vi ikke ha det, sa politikerne i det ekstraordinære møtet som ble bli presset fram av oss i bygda. Der er vi enige ! Har politikerne innsett at denne saken må tas på alvor? Jeg håper at det er motivet.
En av de mest populære svar som gis av politikere og byråkrater er når en sak avsløres er : Jeg(vi) har den forståelse for deg/dere og tar saken på dypeste alvor. Sett fra mitt ståsted tyder mye på at utsagnet ikke stikker så dypt, jeg er lei av å se det gjentatt i forskjellige sammenhenger. Jeg stoler ikke på at en generell beklagelse rommer den innsikten og empati som jeg forventer i bunnen både når det gjelder prioritering og organsering av helsetjenestene. Vi vil det beste for alle gjentok kommunedirektøren flere ganger i det ekstraordinære kommunestyremøtet. Jeg hører hva han sier, men hvorfor er det så stor avstand mellom det han sier og hva han tillater? Vi forstår alle at en situasjon kan være vanskelig over tid, som for eks. under Korona, men be oss ikke ha tålmodighet og forståelse for en situasjon som har vedvart over år. Allerede i 2016 sa Marit Anna Morken til Innherred: Flere har ordlagt seg på denne måten: Jeg tør ikke si noe, jeg tør ikke klage for da blir jeg vel oppsagt .. Men selv om jeg er glad i hjemkommunen min betyr det ikke at alt er perfekt. Vi har feil og mangler, vi har utfordring og problemer. For å bli bedre er det første vi må gjøre å anerkjenne at vi har disse utfordringene og disse problemene. En start kan være å høre på dem som står i utfordringene og problemene til hverdags, i denne saken vil det være brukere og pasienter, pårørende og alle som jobber innen eldreomsorgen ...
Har alle de som har gitt utrykk for sine følelser om hvordan de de oppfatter situasjon blitt møtt med empati ?
Jeg hadde håpet på en viss form for selvrefleksjon og lydhørhet for våre reaksjoner, og gir honnør til politikerne som kom engasjementet i møte med det ekstraordinære kommunestyremøtet 15. August. Jeg ble skuffet. Først fikk vi en formaning fra ordføreren om å oppføre oss pent, så en forelesning om kommuneloven, regler og saksprosedyrer i en saksbehandling, iblandet en behersket men tydelig advarsel til både media og andre som har engasjert seg i fastlegesaken. Samtidig gjentok Kommunedirektøren flere ganger at vi skulle være trygge på at han og hans organsiasjon vil det beste for oss. I beste fall et dobbelt budskap slik jeg ser det. I sannhet en skarp kontrast til den egasjerte forsamlingen jeg var en del av før møte. Der satt vi og lot oss ta i skole.
Det jeg hadde ønsket, var at kommunedirektør og eller ordfører hadde formulert seg omtrent slik:
Jeg beklager dypt for at jeg ikke har hatt tilstrekkelig forståelse for konsekvensene av byrdene som er påført mange innbyggere etter tapet av fastleger. Jeg beklager også at jeg ikke har hatt tilstrekkelig forståelse for presset på helse- og sosialarbeidere i kommunen på alvor. I ettertid kan jeg se at en av de viktigste faktorene som gjør at gamle kan bo hjemme er relasjonen til en fastlege som kjenner pasientens sykdom og hennes livssituasjon godt. En fastlegekrise er en pasientkrise. Jeg innrømmer også at jeg ikke har hatt god nok innsikt i fastlegenes arbeidshverdag og at jeg derfor ikke har tatt ønsket om redusert pasientliste alvorlig. Dette kunne vi ha unngått. Vi, politikerne og kommunedirektøren, må sørge for at lydhørhet og tillit opprettes mellom oss og innbyggerne. Fortsett med å holde engasjementet oppe for saker dere opplever som urettferdige. Si i fra.
Ta oss og vår erfaring på alvor. Det ville ha vært et skritt mot å gjenopprette en manglende /tynnslitt tillit. Vi trenger diskusjoner. Lytt mer til folkets røst ! Det skulle bare mangel om vår ytringsfrihet skulle begrenses! Vi bør ikke eller skal ikke gå stille i dørene med våre meninger. Deltagelse og medvirkning fra innbyggerne er blant honnørordene vi har blitt foret med gjennom adskillige utredninger og saksframlegg. Vi snakker ikke som byråkrater eller i velsmurte politikerspråk. På kommunestyetmøtet var min opplevelse at vi ble møtt med pekefinger og moral, og jeg satt med en sterk følelse av noe gjenkjennbart, skjenn og moralpreken fra læreren, og en klar advarsel: Hør etter og ti stille. Vi vet best Uenighet og reaksjoner på kommunes styring av helse-og soialtjenesten har også har blitt beskrevet som støy. Det minner det meg om velkjente hersketeknikker, for.eks. påføring av skyld og devaluering i den hensikt å stoppe munnen på de som ikke ordlegger seg i akseptable ordelag.
Vi skal tie og tåle. Skal vi det ? Nei ! Å resignere er ingen løsning. Det kan hende at gjennomgangen av helse- og sosialatjenestene som kommunestyret ble enige om, vil bli et snupunkt for organisasjonen. Men det forsterker ikke stemmen til oss gamle, og det er ikke grunn til å tro at den underskuddssituasjonen som er i dag, er over i morgen.
Jeg har fundert over hvorfor eldreombudet ble lagt ned, spesielt i en periode hvor NRK og media dokumenterte omsorgssvikt i eldresektoren. Noen går til slutt til avisene for å få endret en uverdig livssituasjon. Men når du er avhengig av hjelp, sitter det langt inne å kjempe for en bedre hverdag. I denne hverdagen har en kanskje mer enn nok med å mestre dagliglivet, og hvem skal en da gå til ?Hvem taler vår sak ?
Ei «Ressursgruppe for rett til verdig eldreomsorg» ble opprettet for 7 år siden etter initiativ fra flere pensjonistforeninger har dessverre satt sluttstrek. Fra gruppas sluttrapport kan vi lese :
Ressursgruppas målsetting var å gi brukere og pårørende hjelp / rådgiving når det oppstår et gap mellom forventninger og hvilke helse-, pleie- og omsorgstjenester kommunen er villig til å tilby.
Det kan dreie seg om direkte avvik fra vedtatte tiltak / individuelle planer, mangel på tiltak og manglende medvirkning, avslag på søknader og sprik mellom hva pårørende mener er nødvendig og hva kommunen definerer som faglig nødvendig.
Gruppa ble oppretta etter at kommunestyret hadde akseptert nedlegging av 25 sykehjemsplasser på ØBH og godtatt påstander om at det hadde vært for lett å få sykehjemsplass i Verdal.
Gruppa har jobba i 7 år, men må nå erkjenne at vi setter sluttstrek. Ikke fordi behovet er mindre, snarere tvert imot. I ei tid med offentlig utredninger som skal få oss til å akseptere at det er for mange eldre og at vi lever for lenge, vil det bli ekstra viktig å sikre retten til forsvarlige tjenester.
Mangel på sykehjemsplasser i dag og framover gjør at mange eldre ikke vil få den institusjonsplassen de har behov for, men må klare seg så godt de kan hjemme.
Det er pasientene og deres pårørende som bærer og vil måtte bære konsekvensene når det ikke settes av nok ressurser innen helse og omsorg.
For å sikre en verdig alderdom med kvalitativt livsinnhold er det ikke nok med fine ord om et demensvennlig samfunn eller en strategiplan for «Leve hele livet» der vi gamle kan bo hjemme lengst mulig.
Ressursgruppa har konkludert med at det trengs et lavterskeltilbud, en helsestasjon for eldre som kan kompensere for noe arbeideidet i ressursgruppa. Helsestasjon for eldre ble foreslått allerede i 2012 i forbindelse med budsjettbehandlinga i Verdal. Er tida inne for å realisere?
Jeg tror at vi gamle fortsatt vil trenge en egen ombudsordning.
Takk til alle dere som har turt å snakke rett ut i åpenhet. Vårt følelsesmessige engasjement er stort, da må det ikke være slik den ene dagen at våre bidrag blir betraktet verdifulle og den andre dagen som støy, alt etter hvilke ord vi bruker. Vår innsikt i vårt liv er den viktigste kilden dere har til å opparbeide empati og innsikt for de av innbyggerne som har behov for og rett på helsetjenester.
Jan Vincet Johannesen skriver i «Kunsten å leve» :
Tillit er ikke noe som politikere og helsebyråkrater kan dele ut sammen med budsjettene. Og det er heller ikke noe byrokratene kan styre med de firkantete rutene som de har risset opp for helsevesenet. …….Syke mennesker er individer, med armer og ben,tanker og følelser. Den som kan kunsten å leve , har skjønt det og nekter å la seg behandle som kasus og en byrokratisk utgiftspost hvor lederne ikke berømmes ut fra den livskvalitet de tilfører pasientene, men hvor pene og sorte tallene er som hviler på bunnlinjen.
Aurora hadde rett, jeg var urettferdig Jeg hørte ikke på hva hun hadde å si fordi jeg ikke likte formen det kom i. Takk til Aurora som vet hva empati er, og kan påpeke når den mangler.
Astri Vikan