Forleden satt jeg i en bil sammen med en ung og idealistisk venn.
«Tror du at alle mennesker egentlig gjør sitt beste?» spurte han.
«Nei, selvfølgelig ikke,» svarte jeg skråsikkert. «Da hadde det vil ikke vært så mange latsabber og tyranner i verden.»
Jeg kunne ikke slutte der, men la ut om både Putin og Idi Amin, om voldtektsforbrytere og bødler, om diktatorer og korrupte politikere, om sadistiske sjefer og narsissistiske influensere, om sjåvinistiske prester og skattesnytende millionærer, om menneskesmuglere og halliker. Jeg var så opphisset over all ondskapen og grådigheten at jeg måtte vite hvorfor min venn spurte om noe så meningsløst. «Nei, jeg vil jo tro på menneskers godhet,» sa han litt tafatt, og jeg bare himlet med øynene.
Det gjorde ikke saken enklere at vi satt i en bil og kjørte fra sted til sted i Ukraina. Det er litt vanskelig å tro på menneskers godhet når man er i et land der man møter små barn som har sett likene til drepte naboer på gata foran huset sitt. Men jeg ble sittende å fundere litt på dette spørsmålet om menneskers godhet eller iboende ondskap. Naturlig nok gikk tankene til Putin. Han er ganske ond. Var han født ond, eller ble han slik fordi: livet?
Da Vladimir ble født i Leningrad i 1952 hadde byen nylig opplevd kanskje den verste beleiringen av en by noensinne, sier verdenshistorien. De fleste av byens tre millioner innbyggere døde, én million av dem av sult. Putins far ble hardt skadet under krigen, moren hans døde nesten av sult og de mistet to barn. Den lille familien delte en kald leilighet full av rotter med to andre familier, og unge Vladimir måtte som regel klare seg alene mens foreldrene jobbet. Flere biografier om Putin fastslår at han ble mobbet av de andre barna i nabolaget. Vennlighet og hengivenhet så ikke ut til å være en del av hans verden. Han var et offer før han ble en mobber.
Disse barndomsopplevelsene—mangel på mat, dårlig bolig, mobbing og omsorgssvikt, kan være en forklaring på den mistroiske, uforutsigbare dyrkeren av halvsannheter og desinformasjon som invaderer og angriper en nasjon med 40 millioner mennesker bare fordi han tror på sine egne store løgner om at de ikke er et land.
Og Putin er ikke den eneste onde diktator og voldsmann som har opplevd en barndom langt fra perfekt. Både Hitler og Stalin hadde voldelige fedre, og Mao Zedong and diktator Nicolae Ceaucescu opplevde ekstrem vold i barndommen. De var altså ikke født onde, de ble onde. Fravær av omsorg og kjærlighet er en fellesnevner i de formative årene til mange, om ikke de fleste, diktatorer, voldelige menn og kvinner, eller andre som på sin måte har gjort livene vanskelige for andre. Barn lærer ved å imitere. Kroppene deres lærer ikke det vi prøver å forklare dem med ord, men det de har opplevd fysisk.
Derfor vil barn som gis kjærlighet, respekt, vennlighet og varme utvikle andre egenskaper enn de som opplever omsorgssvikt, forakt, vold eller overgrep, og aldri har noen de kan henvende seg til for trygghet og godhet.
Jeg tenkte på dette mens vi kjørte videre gjennom Ukrainas ødelagte landsbyer. Jeg tenkte på barndom. Diktatorer, voldtektsforbrytere, mobbere og andre tyranner blir skapt i barndommen. Hvordan unngå å skape flere Putiner? Vi må satse på barn og unge. Vi må skape miljø og oppvekstsvilkår som forhindrer at barn blir ofrene for de dumme valgene voksne kan ta. Dette er, i min oppfatning, noe av det viktigste vi kan gjøre for barn i Ukraina. Hat, frykt, sult, kulde, fysisk og mental smerte er en del av dagliglivet for de fleste her. Hvordan vil dette påvirke dem i deres valg og verdier de neste årene?
Flytter vi blikket tilbake til Norge, kan vi spørre det samme. Det gjør vondt å innrømme det, men også her opplever barn fattigdom, frykt, hat og utenforskap på andre områder.
Hva gjør vi for å forhindre at barn og unge som vokser opp nå blir framtidens kriminelle, rusmisbrukere eller diktatorer? Det er smertelig åpenbart for oss alle at både de voksne og samfunnet sviktet den lille gutten Vladimir Putin. Konsekvensene av det ble skjebnesvangre. Vi kan ikke la det skje igjen.