En myte er en fortelling om store hendelser og/eller personer, som ofte inngår i religiøs overtro. Mytene blir når de er etablert ofte sett på som historiske fakta. En slik myte er fortellingen om Olav Digre Haraldsson og hans hellighet, hvor overgangene mellom myte og historie til dels er meget uklare. Dette kan illustreres med at det ikke finnes noen sikre historiske og vitenskapelig holdbare data som viser at det stod et stort slag på Stiklestad i 1030. Også faghistorikerne må her ty til svært spekulative ad hoc hypoteser for å nå «riktige» konklusjoner om hvordan Olav Haraldsson døde.

Når en skal forstå mytedannelser er det to aspekter, hvordan mytene oppstår og hvordan de formidles og brukes over tid. Her tas det første temaet basert på Flatøybok bind III opp i forhold til hvordan Olav Digre ender opp som St. Olav. For å forstå det som her beskrives kan en ta utgangspunkt i konformitetsmodellen til psykologen Muzafer Sherif. Han viser hvordan hendelser, hvor det kan være ulike synspunkter på hva som skjedde, lett blir del av et makt spill når den «riktige» fortellingen blir viktig for et eller annet formål, i vårt tilfelle kampen om makten i Norge (Flatøybok III, 327). Da vil maktpersoner skape et konformitetspress hvor de som ikke slutter seg til den rette omforente historien blir utsatt for negative sanksjoner. Enden på visa blir ofte en «historiefortelling» helt frikoblet fra fakta. Myter oppstår når slike omforente fortellinger blir den almene «sannheten» om hendelsen som gjerne formidles over generasjoner.

Regissørene i prosessen for å gi Olav Digre status som helgen var biskop Grimkjell og Einar Tambarskjelve. De får tillatelse til å grave opp det som angivelig var liket av Olav. Helt i samsvar med moderne rettsmedisinsk rettsvitenskap, påpeker biskopen når liket vises fram at det ser ut som hår og negler har vokst. Som vi i dag vet, skyldes ikke dette noen form for vekst, men at vevet i ansiktet og på fingrene har krympet. For 1000 år siden var dette imidlertid et vanlig «triks» for å vise at en person var hellig. Som del av denne forestillingen viser biskopen også at det «ny utvokste håret» ikke lot seg brenne. Alfiva, Knut den Mektiges første kone som i praksis regjerte i Norge fra 1030 til 1035, protesterer og mener dette er fusk og fanteri. «Da ba Einar Tambarskjelve henne tie og lot henne høre mange harde ord» (Flatøybok III, 305).

I Flatøybok fortelles om en rekke jærtegn som skal bekrefte Olavs hellighet. For eksempel: «På den sandbanken hvor kong Olavs lik hadde ligget, sprang det opp en fager kilde, den ga vann til bot for folks plager» (Flatøybok III, 306). Det fortelles om Guttorm som forbereder seg på å dø i et slag hvor han var svært undertallig og underlegen motstanderen (16 mot 5 langskip). Han påkaller da Guds og den hellige kong Olavs hjelp og vinner deretter en knusende seier mot overmakten (Flatøybok III, 309). Videre fortelles det om at mange blir helbredet, misdannelser ble leget, folk ble reddet fra brann, savnede barn ble funnet osv. osv. Felles for alle jærtegnene som blir listet opp er at i dag vil vi karakterisere dette som en naiv overtro. Poenget er at vitnemålene om disse jærtegnene styrker og bygger myten om Olav Haraldssons hellighet og det etableres et «fellespensum» om St. Olav, som ikke bare fortelles videre over generasjoner, men som i mange kretser får status som historiske sannheter.

En ser altså at fortellingen i Flatøybok III passer som hånd i hanske med Sherif sin modell for dannelse av omforente historier gjennom konformitetspress. Resultatet er at overtro ender opp som myter med status som historiske sannheter. Det er også interessant at det som her beskrives i Flatøybok III, er en helt klar parallell til det som nå skjer i USA med Trumps fortelling om det stjålne valget. Folk og særlig politikere i det republikanske partiet står nærmest i kø for å vitne om «jærtegn» som viser hvordan Trump ble fratatt valgseieren i 2020. Også denne myten lever i dag sitt eget liv tross en total mangel på dokumentasjon av påstandene i alle vitnemålene som har blitt prøvd for retten.

For alle oss med interesse i hvordan myter utvikles og virker i samfunnet er Olavs mytene en artighet. Det blir imidlertid noe annet når det etter sigende skal brukes 100-vis av millioner på å feire et tusenårsjubileum basert på fortellinger som bygger på rein overtro. Særlig blir dette mere enn forunderlig – for ikke å si uanstendig - i en kommune preget av offentlig fattigdom som resulterer i underbemanning i hjemmesykepleien, på sykeheimen og i skolene.