Dyretragedier kaller vi det, når husdyr blir vanskjøttet i så ekstrem grad at de dør eller må avlives. Men du kan like gjerne snakke om mennesketragedier. Det står alltid mennesker bak.

Nå er det en bonde i Trøndelag som har sviktet. Over 200 døde griser ble mandag funnet på gården på Innherred. 76 gjenlevende griser ble avlivet på stedet. Vi kjenner ennå ikke bakgrunnen for det som har skjedd, men fra tidligere vet vi at slike hendelser ofte er knyttet til psykisk sykdom.

Slike saker dukker opp fra tid til annen. Bildet til denne saken er hentet fra en dyretragedie i Namdalen. I Mattilsynets rapport for 2021 kommer det fram at det ble avdekket 17 tilfeller av alvorlig vanskjøtsel i norsk landbruk det året. Selv om antallet saker er lavt i forhold til antallet dyrehold og antallet tilsyn, er hvert tilfelle ett for mye, heter det i rapporten.

Det er det lett å si seg enig i. Tanken på at dyr langsomt sulter eller tørster i hjel, eller rett og slett blir stående i egen møkk til de til slutt drukner i det, er ikke til å holde ut. Hva slags bønder er det som får seg å gjøre slikt mot sine egne dyr? Svaret er – nær sagt dessverre – at det er helt vanlige bønder.

I 2008 var jeg til stede på Norges Bondelags årsmøte i Lillehammer. Der gikk et styremedlem i Hedmark Bondelag på podiet og fortalte sin historie. Om da alt tårnet seg opp for ham og han sluttet å gå i sauefjøset. Hadde det ikke vært for en tilfeldighet, at en nær venn oppdaget hva som var i ferd med å skje, ville dyretragedien vært et faktum.

Tårene stod i øynene til trauste bønder. Ikke bare fordi de ble berørt av sauebondens historie, men også fordi de forsto at dette er noe som kan skje de beste. Ja, kanskje til og med dem selv i en gitt situasjon. Bønder som lar sine egne dyr dø en langsom og pinefull død er ikke ondsinnede sadister. De er syke.

Sauebonden på Bondelagets årsmøte var nedsyltet i gjeld og jobbet dag og natt for å holde hjulene i gang. Det ble for mye. Strikken røyk. Han klarte ikke å tenke klart. Han kunne kjøre til byen og kjøpe en bolt til traktoren, men ikke gi dyrene mat. Han tok helt irrasjonelle avgjørelser.

I 2021 sto en annen bonde fram i NRK. Han hadde sonet sju måneder i fengsel for brudd på dyrevelferdsloven. Etter måneder med vanskjøtsel ble flere kyr funnet druknet i sin egen avføring inne i fjøset. Bonden fortalte om hvordan kombinasjonen overarbeid, dårlig økonomi og en rettstvist med et byggefirma til slutt førte til dyp depresjon. Han sluttet å stelle dyrene. «Det er helt absurd. Jeg kan ikke kreve å bli forstått», sa han til NRK.

Du har kanskje hørt om folk med økonomiske problemer som sluttet å åpne vinduskonvolutter? Som skjønner at det er en håpløs strategi å la regningene gå til inkasso, men som likevel lar være å åpne brevene? Det blir en slags fortrengning. Du lar det skure og gå. Til slutt klapper det sammen.

Jeg tror det kan sammenlignes med det som skjer i en dyretragedie. Du vet at du må gå i fjøset, men kroppen lystrer ikke. Å la være å stelle dyr har likevel langt større konsekvenser enn å hive ubetalte regninger i en skuff.

Alle kan bli rammet av depresjoner og psykisk uhelse. Vi vet at mennesker er særlig sårbare for å utvikle psykisk sykdom i vanskelige livssituasjoner. Det kan for eksempel handle om økonomiske problemer, samlivsbrudd eller ensomhet.

I 2016 viste en studie basert på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (Hunt) at bønder hadde høyere forekomst av symptomer på depresjon enn andre yrkesgrupper. Det kan skyldes strukturelle endringer i landbruket. Mekanisering har ført til at bonden jobber mer alene, samtidig som hen har påtatt seg større gjeld etter å ha investert i dyre maskiner. At bønder generelt har høyere terskel for å be om hjelp for psykiske problemer, kan være en annen faktor.

En fersk undersøkelse utført for Landkreditt viser at en økende andel bønder opplever bekymringer og depresjon. 34 prosent av bøndene i undersøkelsen oppgir at slike problemer har tiltatt de siste par årene. Når gjeldsgraden har økt, er bøndene samtidig mer sårbare for økte renter og høye strømpriser.

Det kan i neste omgang føre til mer psykisk sykdom på norske gårdsbruk, med den risikoen det medfører for husdyrene. Hvordan skal vi forhindre nye dyretragedier?

Løsningen er ikke bare kontroll og overvåkning. Mattilsynet kan ikke være i alle fjøs til enhver tid. Da er det vel så viktig med årvåkenhet i landbruksnæringen og i bygdesamfunnene. Både slakterier, meierier og veterinærer er jevnlig i kontakt med husdyrbesetninger. De må være oppmerksomme på avvik, og undersøke hvis de er i tvil.

Bøndene har det største ansvaret. Snakk med hverandre. Be om hjelp før det er for sent.