Da er vi i gang igjen med en diskusjon vi har hatt noen ganger før: Hvem skal eie NTE hvis dagens eneeier fylkeskommunen blir lagt ned?

Skal vi tolke de siste dagers debatt i Trønder-Avisa er svaret allerede gitt. Kommunene i Nord-Trøndelag skal sammen eie e-verket. Hovedspørsmålet er blitt hvordan eierskapet skal fordeles. Etter folketall, eller skal kraftkommunene få en større andel fordi kraftstasjonene ligger der?

Skulle det vise seg at det nye stortingsflertallet gjør alvor av å kvitte seg med fylkestingene, er dette en av de viktigste diskusjonene for det framtidige Nord-Trøndelag. E-verket er med rette betegnet som arvesølvet her i fylket. Et godt forvaltet eierskap gjennom snart 100 år har gitt oss et selskap som kan være verdt opp mot 10 milliarder kroner, og som hvert år gir en avkastning som blir brukt på gode formål i fylkestingets regi. Pengene fra NTE de siste 20 åra har vært et viktig bidrag som har gjort det mulig å satse ekstra blant annet gjennom fast dekke på alle fylkesvegene, og god kvalitet på videregående opplæring.

I min forrige jobb, som informasjonssjef i fylkeskommunen i elleve år, satt jeg tett på både de som styrte og de som ledet NTE. Jeg har også, på oppdrag fra NTE, skrevet en bok om selskapets historie, fra tilblivelsen i 1918 og fram til årtusenskiftet. Mine holdninger til dagens debatt er selvfølgelig farget av dette. Det er greit at du som leser er klar over denne koblingen.

Jeg synes ikke det er opplagt at kommunene i Nord-Trøndelag skal overta hele eierskapet i NTE. Allerede i oppspillet ser vi kimen til det bikkjeslagsmål vi kan se for oss når de ulike interessene braker sammen i de årlige generalforsamlingene. Der fylkestinget har forsøkt å ivareta helheten, ser kommunene ut til å ivareta egeninteressen. Da finnes det kanskje løsninger som bedre ivaretar det som de fleste synes er viktig for å ta vare på arvesølvet, at man sikrer framtidig lokalt eierskap og at overskuddene blir brukt til beste for nordtrønderen.

Den største og evigvarende verdien i NTE er knyttet til kraftprodusjonen ved e-verkets vannkraftverk rundt omkring i fylket. De er på mange vis en Sareptas krukke som gir oss gode overskudd så fremt det finnes regn. Det er ikke eierposter i vindkraftselskapet Sarepta, NTEs bredbåndsaktiviteter eller installasjon som ordførerne sikler etter. De sterkeste følelsene i enhver NTE-diskusjon er knyttet til kraftproduksjonen og det å styre og eie denne naturressursen, og til en viss grad nettselskapet som eier og driver kraftlinjene.

Jeg skulle ønske at fylkestinget utredet muligheten for å låse inn eierskapet til vannkraftverkene og vannfallene. En løsning kan være å legge eierposten i en stiftelse med et klart definert formål? Da kunne vi fått en tilnærmet evig pengemaskin som hadde produsert overskudd som hadde blitt brukt på utvikling i vid forstand i det geografiske området som i dag utgjør Nord-Trøndelag.

Dette er kanskje den beste måten å videreføre den arven som framsynte ordførere ga oss da selskapet ble stiftet for 95 år sida, og en måte å sikre eierskapet på nordtrønderske hender de neste hundre år. Det er i alle fall et innspill i diskusjonen.

(Lederkommentar i Levanger-Avisa, 26. september 2013)