Håndteringen av klimakrisen er århundrets, for ikke å si årtusenets store utfordring for menneskene på jorda. I løpet av de siste 70 årene har spesielt Europa, Asia og Nord Amerika, som utgjør et flertall av jordens befolkning, hatt en livsførsel som fører til store utslipp av karbondioksid (CO2) til atmosfæren.

Utslippene har allerede ført til en oppvarming av kloden som er i ferd med å ødelegge eksistensgrunnlaget for millioner av mennesker. Og verre vil det bli. I verste fall kan skadeforløpet bli umulig å stoppe.

I Global Carbon Projekt: Carbon Dioxside Information Analysis Centre (CDIAC) finnes følgende klargjørende fakta om temaet fram til 2019:

Årlige globale utslipp av CO2 i tonn

(1 billion=1 million millioner eller 1000 000 000 000)

I denne figuren ser vi veksten i globale utslipp fra midten av det 18. århundre fram til i dag. Før den industrielle revolusjon var utslippet minimalt. Veksten var meget lav inntil midten av det 20. århundre. I 1950 slapp verden ut 6 billioner tonn CO2. I 1990 var utslippene nesten firedoblet til 22 billioner tonn. Utslippene har fortsatt å øke kraftig. Nå er de over 36 billioner tonn hvert år. Veksten i utslippene har avtatt de siste årene, men har enda ikke nådd toppen.

Geografisk fordeling

Til godt inn i det 20. århundre var utslippene dominert av Europa og USA. I 1900 sto disse for 90% av utslippene. Ennå i 1950 sto de samme for 85%. Som figuren nedenfor viser, har dette endret seg betydelig de seneste tiårene. I andre halvdel av det 20. århundret ser vi stor økning av utslipp i resten av verden, spesielt fra Asia, særlig fra Kina. USA og Europa står nå for knapt 1/3 del av utslippene.

Utslipp per innbygger

Størst utslipp per innbygger finner vi hos de største oljeprodusentene, de fleste i Midt Østen. I 2017 toppet Qatar listen med 49 tonn per pers, fulgt av Trinidad og Tobago med 30 t, Kuwait og De Forente Arabiske Emirater begge med 25 t. Men mange av de store produsentene har lavt innbyggertall, så utslippene kan likevel være beskjedne.

Mer folkerike produsentland med høyt utslipp per innbygger har derfor størst totalt utslipp, Australia 17 t, USA 16,2 t, Canada 15,6 t. Dette er mer enn tre ganger høyere enn verdensgjennomsnittet som er 4,8 t.

Norge ligger på 7,0 t per innbygger.

Andre land som vi gjerne sammenligner oss med er Danmark 5,8 t, Finland 8,0 t, Sverige 3,5t, Kina 7,4 t.

Siden det er sterk sammenheng mellom inntekt og utslipp per innbygger, forventes det at land med høy levestandard har et høyt utslipp. Men det kan være stor forskjell mellom land med lik levestandard. Mange land i Europa har f.eks. mye lavere utslipp enn USA, Canada og Australia. Valg av energikilde til ulike formål gir her store utslag. F.eks. Frankrike med kjernekraft tar bare 6% av strømmen fra fossilt drivstoff, mens Tyskland med kullkraftverk tar hele 55% derfra. Norges utslipp per innbygger er ganske høyt i forhold til at vi har nesten 100% dekning av strøm fra vannkraft.

De største årlige utslipp CO2 i tonn (2019)

Utslippene her omfatter land hvor CO2 er produsert, ikke hvor gods og tjenester som forårsaker utslippene foregår.

Kina 9,8 billion 27 %

USA 5,3 billion 15 %

Europa 3,5 billion 9,80 %

India 2,5 billion 6,80 %

Russland 1,2 billion 3,30 %

Japan 1,2 billion 3,30 %

Internasjonal transport 1,15 billion 3,20 %

Australia 0,5 billion 1,30 %

(Norge 42,44 million 0,12 % )

Asia står for den langt største andelen med 53 % av verdens totale utslipp. Her bor da også 60 % av jordens befolkning. Kina har, med god margin, Asias og verdens største nasjonale utslipp med nesten 10 billioner tonn CO2 , mer enn en firedel av verdens samlede utslipp. Nord-Amerika, dominert av USA, er nest største utslipper med 18 %, tett fulgt av Europa med 17 %.

Afrika, Oceania og Syd Amerika til sammen har ikke mer enn 9 % av de globale utslippene.

Utslipp fra sjø- og luftfart

Sjøfart er ansvarlig for omtrent 2-3 % av verdens drivhusgasser. Verken sjøfart eller luftfart er direkte inkludert i Paris-avtalen. I stedet er ansvaret for reduksjon av utslippene fra disse to sektorene overlatt til deres respektive FN-delegasjoner: Internasjonal Maritime Organisation (IMO) og International Civil Aviation Organisation (ICAO).

For luftfarten er det under utforming en avtale som skal regulere reduksjonen av utslippene.

For skipsfarten er det mere komplisert fordi det er ønskelig å inkludere også andre typer utslipp i avtalen. Dessuten er skipsfarten mere innviklet med hensyn til eierforhold og nasjonalitet.

Utslipp fra sementproduksjon

Utslipp fra sementproduksjon alene er anslått å stå for 7-8 % av det globale klimagassutslippet.

Globale drivhusgassutslipp ordnet sektorvis

I figuren nedenfor er drivhusgassene Karbondioksid CO2, 74,4 %, Metan 17,3 %, Nitrogenoksid N2O 2 %, og andre 2,1 % lagt inn.

Kilde: ourworldindata.org/emissions-by-sector

For å hindre alvorlige klimaendringer må vi raskt redusere globale utslipp av drivhusgasser. Verden slipper nå årlig ut 50 billioner tonn slike gasser (målt i karbondioksid ekvivalenter CO2 eq).

For å forstå hvordan vi mest effektivt kan redusere utslippene, og hvilke utslipp som kan og ikke kan reduseres med tilgjengelig teknologi, må vi først forstå hvor utslippene våre kommer fra. Denne figuren viser nedbryting av drivhusgasser i 2016. Dette er den siste detaljerte nedbrytingen av drivhusgasser som er publisert av Climate Watch og World Resources Institute.

I hovedtrekk viser figuren at nesten tre fjerdedeler av utslippene kommer fra energibruk, og nesten en femtedel fra jordbruk og annen jordbearbeiding.

Figuren gjør det klart at en rekke sektorer og prosesser bidrar til globale utslipp. Det betyr at det er ingen enkeltstående og lettvint måte å takle klimaendringene på. Å fokusere på elektrisitet, eller transport, eller mat, eller annet alene er ikke nok. Heller ikke innen energisektoren er det noen enkel løsning. Selv om vi kunne utelukke fossilt drivstoff i hele vår strømforsyning, ville det være behov for å skaffe strøm til oppvarming og transport. Og vi ville fortsatt ha utslipp fra luft- og skipsfart.

For å oppnå klimabalanse trengs det innovasjon innen mange sektorer. Enkeltløsninger vil ikke bringe oss dit.

Akkumulert CO2 utslipp

CO2 har lang nedbrytningstid i atmosfæren. Derfor er bare en brøkdel av utslippene fra de siste 50 årene ennå brutt ned. Fra 1950 til 2019 har akkumulert utslipp steget fra 200 billioner til ufattelige 1,6 trillioner tonn. Utslipp og nedbryting av CO2 etter 2019

I figuren nedenfor viser blått årlige globale utslipp, heltrukket linje fram til 2019, stiplet etter 2019 i samsvar med Paris-avtalens mål.

Rød stiplet linje viser forventet akkumulert CO2 nivå i atmosfæren etter 2019 basert på 200 års halveringstid for nedbryting av gassen.

Heltrukket grønn linje viser antatt balanse i klimaet med et årlig utslipp på maks 6 billioner tonn CO2 , og et akkumulert utslipp på 0,2 trillioner tonn.

(1 trillion = 1000 billioner)

Hvor står vi, og hvor går vi?

Is og snø isolerer land og vann mot oppvarming. Samtidig reflekterer hvite flater sollyset, hvilket også begrenser oppvarmingen. Etter hvert som havis og isbreer smelter, kommer derfor større hav- og landområder lettere til å bli oppvarmet, og temperaturen vil fortsette å stige.

Under forutsetning av nullutslipp fra år 2100 vil nåværende beholdning av CO2 i atmosfæren teoretisk kunne være nedbrutt ca. år 2500. Men i nesten hele denne tiden vil «varmeovnen» stå på. Havnivået vil stige og ekstremvær vil forårsake omfattende skader.

Disse forholdene må vi mestre. Samtidig er det viktig å få ned de høye utslippene fortest mulig, slik at vi ikke forlenger den lange oppvarmingstiden unødig.

Kampen mot de menneskeskapte klimaendringene ledes av FNs Klimakonvensjon gjennom årlige klimaforhandlinger, tilrettelagt av FNs klimasekretariat. Paris-avtalen er et resultat av dette møtet i 2015. Den forplikter alle land til å kutte klimagassutslipp, setter mål om maks 20, helst 1,50 oppvarming av jorden. Avtalen pålegger også landene å ha en plan for å nå toppen av klimagassutslippene så fort som mulig. Etterpå skal utslippene til atmosfæren synke jevnlig. En gang mellom 2050-2100 skal vi være klimanøytrale.

Størstedelen av utslippene kommer fra energiproduksjon. Følgelig er det innenfor dette feltet at størstedelen av utslippsreduksjonene må skje. Her er det også at hver enkelt av oss best kan bidra.

Det er under utvikling flere måter å løse utslippsproblemene på. Fangst og lagring av CO2 er en teknologi som spesielt kan brukes på punktutslipp fra f.eks. forbrenningsanlegg og fabrikker. Kanskje også på kullkraftverk? Hydrogen kan på mange områder erstatte fossilt drivstoff. Det samme gjelder biologisk diesel, bensin og gass. Ellers kan elkraft brukes til mye, men ikke til alt. Ingen av disse alternativene er enda særlig operative. Så inntil videre synes sparing av fossil energi å være langt det enkleste og viktigste klimatiltaket.

Norge er et av landene i verden hvor forholdene ligger best til rette for å kunne oppfylle Paris-avtalens forpliktelser til utslippsreduksjon. I år er det 5 år siden Norge signerte avtalen. Det er derfor overraskende at landets befolkning ikke for lengst er oppfordret til å være med på å redusere utslippene.

For oss nordmenn kan det være en målestokk å vite at vi må ned på et utslippsnivå slik det var her i landet i 1950. Det kan være fristende å si: Rykk tilbake til start!

Ivar Stjern