Jeg skammer meg over å være russisk. Normal reaksjon på brutale hendelser. Normal menneskelig skam som knuser mitt hjerte.
Russlands historie er historien om permanent krigføring (mange ganger med sin egen nasjon), blodbad, brutalitet. Russlands historie er fult av nådeløshet, kampen for verdensherredømmet, som betyr eksport av kommunisme til hele kloden.
Fra 1917 er Russlands historie preget av totale løgner, skitne og universelle - løgner til sin egen nasjon og til hele verden. Først på 80-tallet begynte regjerings-partiet å fortelle sannheten til nasjonen og de helt hemmelige arkivene fra andre verdenskrig, men med kaffeskjeer. Sannheten var så sjokkerende, så bitter og sint at livet mitt har endret seg dramatisk.
Jeg ble født og vokste opp i en veldig lojal familie. Mine beste-foreldre og mine foreldre lærte leksjonene sine hardt, og hjemmepolitikk ble aldri diskutert i mitt nærvær; nok til å nevne at jeg aldri hadde lyttet til Voice of America eller BBC.
Jeg var en oppriktig patriot og gikk gjennom alle stadier av kommunistisk hjernevasking, fra den kommunistiske organisasjonen for barn, ungdom og voksne. Jeg var stolt av fedrelandet mitt som kontinuerlig kjempet for fred i hele verden, jeg var en ekspert på historie.
Historie var det mest politiserte faget både på barne og ungdomsskolen og på universitetene, for eksempel, ved det språklige universitetet studerte vi kommunistpartiets historie i to hele akademiske år, og jeg var en av de beste studentene.
Da Mikhail Gorbatsjov, generalsekretæren for CPSU, barmhjertig nok tillot å publisere tidligere forbudte bøker, ble de lesende publikum sjokkert til de bakerste tennene.
For meg førte denne oppdagelsen til å kansellere mitt medlemskap i kommunistpartiet i 1990 før Sovjetunionens kollaps. Dessuten til slutt, det var lesing som førte meg til emigrasjon. Jeg begynte å forberede meg på emigrasjon så snart Putin kom til makten i 2000. Helt fra begynnelsen var det klart for meg at hans ledelse ville føre til KGBs diktatur, Stalins tilbedelse og sannsynligvis gjenoppretting av USSR.
Det er en bitter vits i Russland at ikke bare fremtiden er et mysterium, men også den russiske fortiden. Jeg mener at den skandaløse russiske historien ble revidert mange ganger selv i mitt minne, for ikke å si noe om de eldre generasjonene. Hvorfor vil ikke nasjonen bli fullstendig forvirret? Jeg ble veldig edru og kynisk når det gjaldt min tillit til landet som var representert av herskerne på alle skalaer. All min tidligere patriotiske romantikk hadde forsvunnet ut i løse luften. For alltid.
Men selv i mitt verste mareritt kunne jeg ikke forutse det faktum at landet som hadde mistet mer enn 26 millioner mennesker i WW II, ville forårsake WW III ved å angripe nabolandet Ukraina. Hvem neste, spør jeg meg selv? og grøsser.
Noen stoppe gutten!
Men jeg grøsser ikke bare over Putins forbrytelser mot menneskeheten. Jeg felte blodige tårer fordi nesten 90 prosent av den russiske føderale befolkningen støtter deres Fuhrer med «Zieg Heil!» hjertelig.
En av forklaringer er at disse umenneskelige vesenene fortsatte å mentalt leve i den gamle Soviet. Siden 1991 har alle lengtet sterkt etter gjenopprettelsen av det onde imperiet. Vel, de vil ha fullt av det.
Den andre… Jeg syns at grunnen til at det som skjer nå kunne skje, er at etter Soviets sammenbrudd, var det ingen rettsak, ingen dom, ingen anger for forbrytelser som ble begått mot befolkningen og hele menneskeheten.
Men hva skjer med de resterende 10 prosent?
Et annet retorisk spørsmål er russerne i utlandet. Så vidt jeg forstår, støtter mange av de russiske diasporaene i USA, Tyskland og noen andre land Putin.
Men jeg må heller skrive om det jeg går gjennom og er vitne til selv, i andre ord om Norge som ble mitt hjemland. Ærlig talt føler jeg meg helt alene blant russerne, men ikke ensom da jeg er glad for å leve i det sunne samfunnet i ca. 18 år. Jeg er vant til å lytte til hjertet mitt like mye som de lytter til deres, men jeg ber fortsatt for dem slik at øynene og ørene deres endelig åpner seg.
For 81 år siden døde militær- og sivilbefolkningen i USSR med følgende ord på leppene og hjertene. Jeg har aldri trodd at jeg selv noen gang kommer til å gjenta de samme ordene, men henvender dem til Ukraina og alle de gode menneskene:
Vår sak er den rette sak!
Fienden vil bli knust!
Seieren blir vår!<blanklinje>
Lena M. Engh
Levanger
PS. Jeg takker Kari for korrekturlesing.